Ruf records har siden de herlige øyeblikkene med Luther Allison vært hoff-leverandør av bluesrock. Og da snakker vi om tungt rockende blues med riff, fet bass, tunge trommer og drivende elektriske sologitarer. 
Du er ikke i tvil om hvilken klubb du har kommet inn på når Ally Venable åpner sitt sjette album med «Brown liquor», der selveste Kingfish driver frem gitarene. Skikkelig fet «take no prisoner» bluesrock som lett tar deg med, enten du bekjenner deg til bluesen siden Gary Moore eller Joe Bonamassa, eller pur classic rock tuftet på ZZ Top eller Led Zeppelin. Ikke originalt kanskje, men svært bra introduksjon til festen.
Og tyngre og mer rock-riffete skal det bli. Når tittelsporet «Money & power» ruller inn er det nesten like tungt som Aerosmith eller freewheelin Pearl Jam. Men liksom tunge bluesrock-prosjekter som ­Supersonic Blues Machine holdes du inne på bluesrock-klubben der ølet skvulper og svetten siler. Og «Heal me» har den enkle tunge rockefoten som Nazareth hadde tidlig på 70-tallet. Litt surrealistisk å si at man liker dette, men man kan ikke fornekte sine røtter. Sin fortid. Og Ally har en god stemme. Dama fra Texas som har spilt inn dette albumet i Nashville. 
Men dette er ikke noe enveis øsende bluesrock-kræsj. Her er lidenskapelige bluesrock-­ballader nesten i Scorpions-drakt med «Do you cry», akustisk baserte og svingende bluesballader som «Maybe someday» der rockefoten er pakket bort, leken groovy bluesy pop/rock som har noe av den senere Cyndi Lauper og 80-tallets Living Colour, «Legends» som nesten kunne vært Anastacia, americana-fot på «Keep me in mind» som vil treffe et helt annet publikum, og ikke minst et møte med blues og gospel-dronningen Shemekia Copeland på den energiske «Unbreakable». De fyrer hver­andre fint, damene på sistnevnte. Vil være et høydepunkt på konserter om de treffer samme by samme dag. 
Så du skjønner dette albumet med Ally Venable er litt av hvert, og ganske morsomt å lytte seg gjennom. Det er Tom Hambridge, den hvite Willie Dixon, som han ble døpt av sin longtime-partner Buddy Guy, som har produsert albumet. Han er en mester i å få unge artister, som Quinn Sullivan og Kingfish, til å låte store og modne i soundet, og har gjort en god jobb her for Ally Venable liksom på forrige album, Real Gone i 2023. Hun reiste som oppvarmer for Buddy Guy på hans Farewell Tour det året, og viser her en progresjon som artist som gjør at vi fortsatt kan si at Ally Venable er en «guitar-slinger female blues power» man skal følge med på og som sørger for at bluesen lever videre inn i fremtiden bak størrelser som Joe Bona­massa.
Men å uforbeholdent anbefale Anny Venable, dit har jeg ikke kommet. Men for deg som liker varierte skiver fra tungt rockende riff til lekende bluesformer i mange formater som kicker fra Cyndi Lauper til Anastacia til americana i den andre enden, så er dette underholdende og meget vel produsert. Mange vil like dette, det vet jeg. Ikke gull, men ­heller ikke gråstein.