TONY HOLIDAY

TONY HOLIDAY
Keep Your Head Up
Forty Below Records
En feelgood-plate av fint merke
Tony Holiday skal ikke forveksles med den tyske popartisten som gikk bort i 1990. Dette er real Memphis soul/blues med elementer av John Lee Hookers vokale fraseringer på låter som «Twist my fate», Joe Bonamassas bluesrock-sjel på åpningslåten «She’s a burglar», som er en Freddie King cover, og funky og eggende blues med blåsearrangement som Bernard Allison tilbake i tid da han virkelig var bra på «Woman named trouble».
Tony Holiday har gitt ut album siden like før pandemien, og har jeg talt riktig er dette hans femte album. Med hjelp fra gitaristen Albert Castiglia, som vi kjenner godt fra mange besøk på norske scener både som soloartist, en del av RUF Records-toget eller sammen med Mike Zito, er dette herlig temperert moderne blues/soul med et rocka snitt ikke milelangt unna Joe Bonamassa.
Med store porsjoner blåserarrangement fra en voksen blåserrekke, fet orgelsound og drivende elektriske gitarlinjer kjenner jeg at dette er en hvit, men ikke altfor hvit blues, som svinger behagelig. Et album som vokser med låter som «Good times» på en måte som mange elsket Blues Brothers formatet for gjennom sanger opprinnelig av Sam & Dave. Du er ikke langt unna her, og selv om Tony Holiday ikke sprenger noen bluesbarometer, så er dette soul/ blues/rock-americana som mange vil like. Det tør jeg garantere, for albumet vokser pent for hver lytting.
Høydepunktet bidrar vår kvinnelige gitar-favoritt Laura Chavez til på sangen «Shoulda known better», som lesser på med blåsere, groove og energi. Og er det ikke morsomt hvordan han leker med Nick Lowe-oppskrifter på den lekne «Drive it home»? Visstnok en Snooks Eaglin cover, men milelangt unna originalen, kan jeg forsikre om.
Meget underholdende, ukomplisert, feelgood vibe å få fra Tony Holiday på dette albumet, som er oppfølgeren til 2023-albumet, Motel Mississippi, som tok seg inn på Billboards topp 10 på blueslisten for første gang i Tonys karriere. Dette albumet tar karrieren et lite hakk opp og gjør at vi anbefaler dette albumet som en feelgood-plate av fint merke. Tony kunne spilt mer på munnspillet sitt enn han gjør, og åtte låter er snaut på et album. Men vi liker det vi hører!