Noen ganger er musikk veldig strippet ned, veldig hudløst og ekte i fremføringer der hver en bevrende sang og akustiske gitargrep føles så veldig nært og strippet for all staffasje at du nesten ikke tør å bevege deg. Redd for å forstyrre magien.
Dette er en slik opplevelse, og nært beslektet med både Linda Thompson og Joni Mitchell, vil nok mange si. Eller helt ned mot de mest strippede konsertene Unni Wilhelmsen leverte før hun tok på seg Di Derre-uniformen.
Stemmen til Carrie Martin er som å høre en engel. Veldig følsom og i fullstendig kontroll på vibrato og personlighet og innlevelse. Det er fascinerende at en slik artist kan dukke opp på en liten undergrunnslabel fra Birmingham, som du bare kan skaffe deg ved å kontakt dem direkte på nettet (tror jeg). 
Legenden Gordon Giltrap, kjent singer/songwriter og gitarist i England siden 70-tallet, og som ble be­undret av både Jimmy Page og Ritchie Blackmore for sitt gitarspill den gangen, er fra seg av begeistring for Carrie Martin og dette albumet. Som man godt kan forstå når man kjenner hans røtter i Bert Jansch og John Renbourne. For Carrie er nok det vokale uttrykket viktigst, slik gitaren var det for Gordon Giltrap og hans forbilder, men originaliteten i folk/ blues-baserte singer/songwriter-tradisjoner deler de. At Carrie Martins musikk og sangstemme vil krype under huden på deg, med skjønnheten av en sommerfugl i en folksinger-drakt, er ikke noe jeg tror. Det er garantert. Den som passerer Carrie Martin vil stoppe opp og sette seg ned. Anbefales den som søker musikk som gir ro i sjelen.