Jeg liker dette råhugde og om jeg tør si det «old fashioned», rocka og maskuline bluesbandet fra Sør-Trøndelag. Om jeg ikke tar helt feil så er dette bandet trønderbasert. Utgangs­punktet for frontfigur Ole Buan Øien var imidlertid i mange år countryrock og ikke blues. Han var sentral i bandet Too Far Gone, som med hjelp av en viss Torstein Flakne (Stage Dolls) fikk utgitt sitt andre album på slutten av forrige årtusen og ble et toneangivende band innen countryrock her til lands de første 10 årene av 2000-tallet med en rekke album­utgivelser. 
I 2015 solodebuterte Ola Buan Øien med albumet Min Egen Vei, fortsatt på country­sporet eller countrybasert singer/songwriter, har jeg skjønt. Men på forrige album, Slak Line, begynte ting å endres i retning blues, og på dette nye albumet Blå, som kom i sommer, er det totalt bluesregime med tekster på norsk og noe av den samme ubarberte rocka energien som du kan oppleve innen blues her til lands. Med mye av den samme maskuline energien og uttrykket som for eksempel svenske Roffe Wikström og hans band Hjärtslag da de ­herjet på 80-tallet.
På forrige album var det med «hired hands» som Rune Arnesen bak trommene og Geir Sundstøl på pedal steel, mens det på dette albumet er mer rotekte trøndersk med bassisten fra Too Far Gone og en trommeslager med fortid i bluesbandet Black Cat Bone fra Trondheim. En tett og hardt arbeidende bluesrock-trio med andre ord. Klassisk oppskrift.
Det sies at dette albumet med reinspikka blues har vært en drøm å få gjøre for gitarist og sanger Ola Buan Øien siden han hørte Stevie Ray Vaughan for en mannsalder siden. Likevel har det tatt mange år å ta ut det han og trioen hans leverer med overbevisning på dette albumet. Litt rart siden country er avlet fra blues, men kanskje er det slik at alle kan spille country, mens du skal ha «levd litt lenger» før du kan levere din blues? Jeg vet ikke, men jeg tror på fortellingene her, som starter med «Blues for Brahms» og slutter med «Bohem». Her er mange stikk til livet, og gitaren til Ola gnist­rer med tyngde og raffinement og sparker av liv i bluesformatet. Stevie Ray Vaughan er det ikke, men tøylesløst for for­bildet til tider. Du hører at dette er musikere som har rodd langt ut på fjorden, og at de fortsatt har årer.