Med utgangspunktet i tung elektrisk classic rock der bluesen aldri er på mer enn en armlengdes avstand, inspirert av Gary Moore og Led Zeppelin og dagens Joe Bonamassa, er dette unge britiske gitartalentet spådd en stor fremtid. At Aaron Keylock har gått bluesen nærmere i sømmene enn sine jevngamle gjennom å ha studert Robert Johnsons magi, og falt for bluesrocken til særlig amerikanske Johnny Winter og også iren Rory Gallagher, er med på at uttrykket på dette debutalbumet er adskillig mer voksent og spennende enn du kan forestille deg fra en 19-åring! Jeg har spilt dette albumet i hjel de siste to månedene og liker det bare bedre og bedre. Vanligvis går man lei rockinspirert blues ganske kjapt, men Aaron Keylock er «in it for the long mile». Det er en sjel her, noe psykedelisk i uttrykket tilbake fra tiden før og rundt 1970, som er rett og slett genuint. Du må bare høre plata høyt 5-6 ganger. Så er du i garnet til det mest spennende britiske bluesrock-talentet du har hørt på mange år! Han er kanskje ung og uferdig, «still in the making», men det tenker du ikke når du hører gitararbeidet og låtene på dette albumet. Den bluesinspirerte rocken har festet grepet om England de siste årene, og headbanging har igjen blitt en sport for musikkelskere av noe mer enn tanketom heavy metal. Det er utrolig forfriskende for oss som vokste opp med 60/70-talls generasjonen at en ung gitartrollmann kan komme inn og gjøre sjangeren så mye til sin egen så lett og uanstrengt og naturlig som det Aaron Keylock gjør. For han har noe eget! Kjøp plata, spill høyt, sett på «random repeat», og gled deg til Aaron Keylock og hans energiske trio anløper en norsk havn eller krabber over fjellgangene våre. For låter som «Spin the bottle», «Just one question», «Sun’s gonna shine», «Medicine man” og “All the right moves” er som skapt for nordmenns musikksmak. Ung eller gammel, Aaron Keylock kommer til å treffe deg om du liker bluesbasert klassisk rock!