Mange husker sikkert konserten med Supersonic Blues Machine på Notodden i fjor der Billy Gibbons fra ZZ Top, Robben Ford, Steve Lukather fra Toto og Walter Trout gjorde et ytterst show-regissert bluesrock-inferno til noe langt mer morsomt enn hva jeg hadde tenkt meg. Et wow-øyeblikk i bluesfestivalens historie, og om du husker den spenstige bassisten som stod på venstre side av scenen så er han sentral når mannen som åpenbarte seg som Jimi Hendrix arvtager på gitar i 1991 endelig får ut noe av sitt potensiale på plate med sitt fjerde album for Provogue/Mascot som slippes i butikkene 24.2! Mannen til venstre, sentral som bassist i Supersonic Blues Machine og produsent for Alice Cooper, Joe Bonamassa, Billy Gibbons, Leslie West, Slash, Walter Trout, Paul Stanley (Kiss) og en hel del andre sluggere i grenselandet mellom rock og blues har tatt inn Eric Gales i sitt studio. Ut kommer albumet «Middle of the Road». Med budskapet om at det er bedre å passe på at man ligger i filen sin i «veibanen» gjennom livet. At man må hjelpe seg selv før man kan hjelpe andre. Det er derfor et dypere og mer personlig album du får fra Eric Gales på det som er hans studioalbum nr 14. Med titler som «Carry yourself», «Change in me», Help me let go» og «Help yourself”, og coveret av en Eric Gales som sitter midt mellom togskinnene skjønner du tegningen. Kalt Jimi Hendrix’ arvtager da han frontet Eric Gales Band bare 16 år gammel tidlig på 90-tallet er det mange som har ment at Eric er planetens kanskje fremste gitarist. Likevel er det gitaristen og artisten som produsent Grossi mener er et kjærlighetsbarn født av Miles Davis og Jimi Hendrix en forholdsvis ukjent gitarhelt for de fleste. Det er morsomt hvor varierte uttrykk og hvor sjelfullt Grossi har produsert denne plata for Eric Gales. Fra pop-grooven i «Been so long» som kan treffe et yngre publikum enn de fleste bluesartister gjør i USA, Howlin Wolf-attityden på «Help yourself», den heftig funky Funkadelic-vibben på «I’ve been deceived», og til «Carry yourself» med sin ditto funky Lenny Kravitz-groove. “Change in me” har et jazzrockete riff ala Robben Ford mange år tilbake. Den jazzrock/ bluesrock-vibben som Terje Rypdal kunne gjort rundt 1970. Og stort mer feststemt og groovy r&b/gospel-blues enn plata sparkes i gang med på «Good time» opplever du sjelden. Jeg elsker hvordan plata sparkes i gang ved at Eric Gales kjører et kort gitarriff, stopper opp og sier «now that’s how you start a riff», før han kjører i gang festen med et groove av ei låt som får selv ei gammel merr til å danse samba. «Middle of the Road» er uten tvil det beste albumet Eric Gales har laget i nyere tid. Dette er hans første på nær seks år. Et album som gjør deg til en «bedre sjåfør» i eget liv, om du hører etter på tekstene. Eric satt et år fengsel i 2009 på grunn av besittelse av narkotika og våpen. Han fikk mye tid til å tenke mange tanker om å få livet «on the middle of the road» igjen. Nå kommer resultatet, og gitaristen Eric Gales har dessuten aldri vært bedre eller mer gnistrende i sine fremførelser. Legg til et sett varierte og gode låter, så kan jeg love at du nok ikke kjeder deg på denne siden av kongens nyttårstale!