I år er det 18 år siden The Pure Pleasure Kings vant Union Bluescup. Anført av Ronnie Jacobsen, en av Norges mest lovende bluesgitarister, og munnspill-virtuosen Richard Gjems dro de det påfølgende året land og strand rundt og besøkte norske bluesklubber. Siden har de to prøvd seg på litt av hvert innen blusen, men i 2015 var det tid for en ny runde med Jacobsen og Gjems i samme band. Sammen med arendalitten Øyvind Stølefjell på piano og svenske Robert ”Robban” Skoglund på trommekrakken, var det blå rommet innreda. Debutalbumet «Blått Rom» ble spilt inn Juke Joint Studio på Notodden, og ble nominert til Spellemannspris i klassen blues. Nå har gutta vært på Notodden igjen og gjort innspillinger på gamlemåten, live i studio. Albumet heter enkelt og greit «Blått Rom Vol. 2». At innspillingene er gjort i et analogt studio, miksepulten har engang stått i Stax studioet i Memphis, høres på lydbildet. For selv om Blått Rom i større og mindre grad har modernisert Chicago bluesen, er lysbildet autentisk femtitalls. Albumet består av 16 coverlåter, og foruten tre-fire ganske så kjente låter, har de heldigvis rota litt lenger ned i bunka, ja helt ned til der 78-platene finnes. Her finnes låter signert Memphis Minnie, Lane Hardin, Big Joe Williams og Robert Patway. Ellers finnes låter av de store innen Chicagobluesen; Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Little Walter og Jimmy Rogers, samt to fra den nye generasjonen bluesartister; The Black Keys og Gary Clark jr. Jeg sa at Blått Rom i større og mindre grad moderniserer låtene de tolker. La meg ta et eksempel med to av de mest kjente låtene; Howlin’ Wolfs «Smokestack Lightning» og Muddys «Mannish Boy». «Smokestack» har gått gjennom ei tidskvern, og blitt til en mer dvelende og mystisk sak, hvor jeg kjenner elementer fra ting Ronnie Jacobsen har drevet med i tidligere prosjekter. Men den berømte ulvefraseringen til Wolfen er beholdt. «Mannish Boy» derimot er nærmest en blåkopi av Muddys original. Men du verden så bra de gjør det. Introen med majestetisk vokal med akkurat den rette ekkoen og den nakne gitartonen, før bandet faller inn. Til og med jentene som hyler er på plass. Og vokalt høres det ut som, vel, skal jeg strekke meg til Muddys lillebror. Generelt synger Jacobsen og Stølefjell kompetent, selv om det er først og fremst som instumentalister gutta briljerer. Gjems har kanskje noen bluesmunnspillere på siden av seg her på berget, men ingen over. Stølefjell kan sin Otis Spann og mere til, og Skoglund er selve Kjølen (ja, tenker på fjellrekken mellom Norge og Sverige). Jacobsen har lang erfaring med å ”modernisere” bluesen, samtidig som han har fått 50-talls Chicagoblues, ja, årgangsblues generelt, inn med morsmelka. Men først og fremst er de et band. Et band med stor B. Så samspilte at en skulle tro de hadde spilt sammen i 20 år. Albumet er, selv med sin variasjon i hvor fjernt og nært de er til originalene, helhetlig, og det er vanskelig å trekke ut enkeltlåter. Men i kveld ble det disse fire. Den forholdsvis obskure «Santa Fe Blues» (Lil’ Son Jackson), «Dark Road», der den flotte vokalfraseringen til Floyd Jones er beholdt, Muddys «She’s All Right», med sin spøkelsesaktige gitar og hvor både Gjems og Stølefjell får breie seg. Og så avslutningssporet, som vel er den låten som færrest av oss har hørt før. Låta til Delta pianisten Willie Love, «Feed My Body To The Fishes», spilt inn på Trumpet Records i Jackson. Mississippi i 1951, og som har fått nytt liv på Notodden i 2016. Skal jeg pirke litt på valget av låter, må det bli at «Baby Please Don’t Go» er gjenskapt nok ganger nå. Ellers kan en nok anføre som et minus at «Blått Rom» ikke stiller med en eneste egenskrevet låt. Men så lenge gutta graver såpass dypt i platebunka og tilfører låtene nye og spennende arrangementer, må det gjerne for min del komme et «Blått Rom Vol. 3» over samme lest.