«Between the two of us, you’re looking at a 100 years of blues», synger Bishop sammen med Charlie Mussel­white på sitt nye album. Liksom munnspiller Musselwhite har Bishop over 50 år med platekarriere bak seg. Han debuterte allerede i 1965 med Paul Butterfield Blues Band, og ga ut sin første soloskive i 1969. På nittitallet ga han ut platene sine på Alligator, og etter en tur innom Blind Pig og Delta Groove er han nå tilbake i stallen til Bruce Iglauer. 74 år har han blitt, men det vet vi jo at ikke er noen alder for en bluesartist. Med seg i studio har han Bob Welch, som sjonglerer mellom gitar og piano, og perkusjonisten Willie Jordan som har tatt med seg sin cajòn, et rytmeinstrument formet som en kasse som utøveren sitter på mens han slår på fronten. Og så gamlefar selv da, med gitar som er om mulig enda mer rå og «down home» enn på hans siste album, «Can’t Even Do Wrong Right» fra 2014. Bishop som startet opp sin solokarriere nærmest med sørstatsrock har endt opp med skikkelig rufseblues. Men det tar bare delvis av. En av grunnene er at mye av musikken er bygd opp på rytmikk og ikke melodier, og det er jo tøft hvis det groover, noe jeg altså synes det ikke alltid gjør. Dessuten synes jeg at denne trioen ikke alltid utfyller hverandre godt nok og at det blir for mye rå gitar. En hører et tydelig løft når det kommer låter der Elvin har fått med seg munnspill. Tre munnspillere har fått lov å bidra på hver sin låt. Kim Wilson på den tøffe tolkningen av Sunnyland Slims «It’s You, Baby». Rick Estrin på deltagroove-instrumentalen «Delta Lowdown» og Elvin og Charlie Musselwhite som samtaler om sine ville år sammen i Chicago på tidlig 60-tall. Alt i alt blir det et nesten-album i mine ører, selv om jeg er glad i «down home» blues og gitarer som river og rusker. De burde jobbet litt mer med låtvalget, funnet fram til flere låter som Bobby Womacks «It’s All Over Now», som de gjør en råtøff blusa versjon av, og styrt unna forsøk på å tolke Fats Dominos «Let The Four Winds Blow».