Det danske bluesrocktoget ruller igjen. Thorbjørn Risager og hans åtte mann sterke «Black Tornado» tar oss med på en musikalsk rundreise i et variert landskap. Jeg kikker ut av vinduet. Var det ikke et gløtt av Rolling Stones på perongen. Og der, Deep Purple med Jon Lord på orgel. Skimta jeg Steve Winwood i åttitallsutgave? Bob Seger står og vinker til oss når vi farer forbi. Og de to karene der må jo være Robbie Robinson som blir produsert av Daniel Lanois. Så senker jeg skuldrene og lener meg bakover i setet. Det paddeflate landskapet og den høye sola. Tror jammen vi kjører «The Southern» som krysser med «The Dog» i Moorhead. I Mississippi selvfølgelig. «Change My Game» er Risagers første studioalbum på tre år og hans tredje på tyske Ruf. Og det er kvalitet i alle ledd. Blåserekka, tangenter, rytmeseksjon, gitarer og ikke minst Risagers imponerende stemme. I tillegg kommer proffe og fiffige arrangementer og gjennomgående bra egenskrevne låter. Likevel fikk jeg ikke helt fot på 2017-utgaven av Thorbjørn Risager ved første gjennomlyttinger. I forhold til forrige studioalbum, «Too Many Roads», har Tornadoene tatt enda et lite skritt mot rocken, og til og med mot popen (hvor nå enn det skillet går). Men noe sa meg at Thorbjørn måtte få en sjanse til i øregangene mine, og med tomt hus og stereoanlegget opp mot tålegrensen satte jeg meg ned og prøvde å rense hodet for forventninger. Likevel var det de to blueslåtene, «Holler ‘n’ Moan» og «Train» som fikk flest pluss i margen i min mentale notisbok. Den første, som tittelen antyder, med holler ‘n’ moan delta style vokal, fin slide gitar og markert bruk av stortromma. På «Train» er slidegitaren byttet ut med piano. De resterende ni låtene beveger seg i et rocka landskap, ispedd soul og funk. Du får også en jazza croonerlåt og singelen fra albumet, «Hard Time», er en trivelig poplåt med et lite anstrøk av country. At den er valgt som singel er vel mest for at den skal gi bandet spillinger på radio. Det er en fin miks mellom bastante rockere og mer laidback låter. Og som sagt, alt er proft, både når det gjelder instrumentalprestasjoner, samspill og produksjon, og Risager har full stemmekontroll og varierer stemmebruk i forhold til låtene. Likevel mangler det for meg litt den lille x-faktoren, nerven som skal få meg til å fryse på ryggen. Foruten nevnte to blueslåter er beste låter den slentrende og sødmefylte åpningslåta «I Used To Love You», den dvelende midnattslåta «Long Gone» og den groovie «Maybe It’s All Right» med flott piano, B3 og Stones riff. I sum: Thorbjørn Risager & The Black Tornado har servert et helstøpt album, som jeg mener kunne vært enda bedre om han hadde sluppet fram bluesmannen i seg litt mer. Men for all del, ser du at de danske drenge er på plakaten i nærheten av deg, gå og få det med deg. Bedre liveband finner du neppe her i Norden.