Omtalt som et supertalent av Buddy Guy, har 17 år gamle Quinn Sullivan blitt snakket inn i programmet til Notodden Bluesfestival. Helt siden Buddy Guy signerte gitaren til da 7 år gamle Quinn har han holdt Quinn under sine vinger. «Midnight Highway» er Quinn Sullivans tredje album, og gutten er utrolig nok fortsatt bare 17 år. På dette albumet ønsket han å komme mer i førersetet i forhold til produksjon, arrangementer og låtskriving. Tre av låtene er skrevet av Quinn selv, og du kan regne med at Buddy Guys Grammy-vinnende trommeslager Tom Hambridge har skrevet brorparten av de andre låtene, slik han har gjort på Quinns tidligere album. Tom kjenner vi også fra det flunkende nye albumet til Mike Zito. Grensesnittet mellom hvit klassisk melodiøs rock og svart inderlig blues har få, om noen, bedre kapteiner til å styre skuta enn Tom Hambridge i dag. Tidligere album har vist hvorfor Buddy Guy har hatt så stor tro på dette purunge talentet. Quinns første og største kjærlighet er bluesen, og Buddy Guy har oppmuntret han til å «slippe seg løs» slik at publikum la merke til ham. Det nye albumet er ikke først og fremst et bluesalbum. Det er like mye et moderne singer/songwriter-album, med et par rene poplåter som kunne vært å finne på så vel Kurts kommende plater som hos noen av de virkelig store og modne popartistene. Innspilt i Blackbird studio i Nashville med noen av byens beste musikere, de fleste av dem godt kjent fra Buddy Guys innspillinger, ville Quinn at det skulle ligne mest på mentorens innspillingsmiljø. Men når en låt som «Tell me I’m not dreaming» renner ut av høyttaleren etter en røff og tøff bluesrock-åpning med «Something for me» så høres det mest av alt ut som neste singel fra Kurt eller Askil i «Gitarkameratene», og ikke en som kommer fra Buddy Guy-skolen. Pop/rock-formatet er kanskje ikke det mest spennende i denne verden skal jeg være ærlig, men Quinn føles fin og komfortabel med å fri til et annet publikum enn det mer tradisjonelle bluespublikummet. Han er ung, og man kan ikke vente at han skal vrenge bluessjela i livets med og motgang når man ikke har levd det som voksen enda. Som gitarist er Quinn allerede for en voksen slugger å regne. Mye fint gitararbeid på plata og en fin reise, selv om den ikke berører like dypt som mange andre plateutgivelser fra Provogue. Vi har sett andre unge blues-fenomen som Jonny Lang gå gjennom faser som dette før de vender tilbake til røttene med mer livserfaring. Men gitararbeidet og sjelen i det Quinn gjør redder alt for meg. Hør bare på en låt som «She gets me» hva heftig gitararbeid kan gjøre men en heller anonym låt. Fantastisk! Quinn har også tatt for seg en annen av sine store utenfor-bluesen helter i The Beatles. Han har gjort George Harrisons nydelige og følsomme «While my guitar gently weeps». Til og med gjort undersøkelser på hvordan de hadde stilt mikrofonene i studioet og hva slags orgellyd de brukte den gang originalen ble spilt inn til Beatles «White album» for å få det så likt som mulig. Da er man ivrig på detaljene kan man si, og resultatet har den nerven den skal ha pluss litt til. Instrumentalpartiet, som jo er en av rockens mest kjente gitarsoloer noensinne, vil få selv hardbarkede Beatles-fans til å gråte. Som jo denne låta gjør. Han gjør også en følsom instrumentallåt med sin egen «Big sky» som viser at Quinn har et gitarteknisk følelsesregister man sjelden eller aldri tilskriver en tenåring. At Quinn Sullivan blir en forfriskning på årets Notodden Bluesfestival kan man allerede love når man hører gitararbeidet på denne plata. Og låter som «Rocks», «Graveyard stone», “Buffalo nickel” og “Something for me” er godt innafor det vi venter fra et bluesrock-fenomen som lar gitaren snakke om mulig enda detaljrikt enn Joe Bonamassa. Og pop/rock-materiale som «Going», «Tell me I’m not dreaming», “Crazy into you”, “Eyes for you” og “Lifting up”, som også er noen av de låtene han har skrevet selv, kan i år trekke et mye yngre og annerledes publikum til Notodden. Om Quinn Sullivan gis det spillerommet som Buddy Guys «special guest». Jeg liker plata godt, men faller ikke i staver over låtmaterialet selv om utførelsen er outstanding. At talentet er som en 100-årsflom er ikke å ta for hardt i!