Ikke lett å bli klok på dette. Dette er duoen - Henrik og Amund - i fri utfoldelse hjemme på låven. LITT hjelp har de hatt, Erlend Mokkelbost har rådd over miksepulten. Koristene er en eksklusiv namedropperrekke: Billie Van, Jonas Alaska og Mikhael Paskalev. Ellers står og faller dette på Henrik og Amund. Og stort sett står dette som en påle, så lenge du ikke har forestillinger om at det handler om en bluesutgivelse. Brødrene har alltid gjort akkurat det de har hatt lyst til i øyeblikket, så også her. Mye av settet var sånn omtrent klart da tiden i studio begynte. Så fant de ut at det ikke fungerte, og tok den modige avgjørelsen å innlede en periode der stoffet ble arrangert om. Mye er tilsynelatende improvisert frem med Mokkelbost som vennlig veileder. En metode som kunne endt helt galt, men her er det utøvet et kresent skjønn, der vi til slutt, i mangel av andre referanser, gjerne kan beskrive slutten som stonerrock i duoformat. Blytungt, psykedelisk og rifftungt der brødrene Maarud elegant demonstrerer at de denne gangen er likemenn, der Henrik er en vel så viktig deltaker. De inviterer deg inn i verdenen de har skapt denne gangen med kanskje den mest uskyldige ”A House Where Love Is Gone”, – men bare vent. Akkurat i det du slapper av bikker berg- og dalbanen over toppen, og vi er i gang. Sinister Beat er og blir en veldig troverdig tittel på dette, og så smått blir jeg stadig mer imponert for hver gjennomlytting. Dette er modig og monumentalt - bare hør selv. Brødrene tar sjanser og fester grepet om posisjonen som en kunstnerisk og kreativ faktor å regne med i det norske musikkmiljøet, og gir oss et musikalsk univers med på veien.