Danmark har i seinere år framstått stadig mer som et bluesland, med spennende band og artister. En av de som virkelig har vært med på å skape denne trenden, er Thorbjørn Risager. Fra den spede begynnelsen med trioen Thorbjørn Risager Blue 7 har det bare ballet på seg, og siden 2014 har han kalt bandet sitt The Black Tornado. I dag turnerer bandet opp mot ti måneder i året, og siden Risager sier han bare kan skrive nye låter når han er hjemme, er det ikke så rart det går noen år mellom hver utgivelse. Men nå er Risager og hans åtte manns sterke band ute med nytt stoff. Ti egenskrevne låter som tikker inn på 42 minutter. 
På “House Of Sticks” er bandet kanskje enda mer lekne enn tidligere, og det er langt fra et pinnehus de har bygd. Bluesrock er grunnmuren, men huset er bygd med gode doser soul og funk og særlig den lekne blåserrekka gir huset et utseende som ikke er helt vanlig i bluesbyggverk.
Bandet har et stort spekter av instrumenter å spille på. Foruten nevnte blåseseksjon, finner du her tangenter av diverse sort, strykere, diverse perkusjon og bruk av synthezisere, men Risager og gjengen vet å porsjonere ut alle mulighetene på en balansert måte. Selv om Thorbjørn Risager & The Black Tornado er et moderne bluesrockband, har de i dypet en genuin bluesforankring. Ta for eksempel åpnings- og tittellåta “House of Sticks”. Den åpner med en jordnær gitar og synt-effekter som får en til å tenke Mississippi Delta, før perkusjon og et spinkelt piano legger seg til. Virkelig spennende blir det når blåserne kommer inn med noe som får en til å tenke på avantgarde jazz, før Risager slutter sirkelen og nynner seg tilbake til Mississippi. Et mesterverk.   
I “Already Gone” er vi over i en bastant boogie groove. En låt med et komp som bare går og går, med mye heftig gitar og blåsere som igjen får leke seg. 
På “Light of Your Love” tar gutta det hele ned i en soullåt med lekker instrumentering og Risager sin flotte “blue eyed” soulstemme. Ofte bruker han stemmen som et instrument som smyger seg inn i musikken. Et eksempel på dette er den dvelende og storslåtte “Said I Was Hurt”.
Den funky “Inner Light” kan minne om Peter Gabriels “Sledgehammer”, mens “We’ll Get By” har gåsehudfaktor i haugevis, blant annet på grunn av en varm gitar. “Climbed The Mountain” er en soulblues som får deg til å bestige fjellet med smil om munnen. Og når du har kommet til toppen, setter du deg ned, lukker øynene og lar melankolske “Fine Summer Night” berøre deg. “It’s me and my guitar, on a fine summer night”. 
Thorbjørn Risager har med sitt siste album klart å lage et variert og spennende album. Noen vil kanskje si at artisten, som jo seiler under bluesfanen, er for moderne i lydbildet og tenderer mer mot rock og soul, enn mot bluesen. At badestampen er bytta ut med jazucci. Men bluesen er ikke kasta ut med badevannet. Det er frem­deles “Muddy Water” i vannet de åtte gutta leker seg i.