Det var høytid, nesten så vi tente levende lys på Smokestack (Tommys tidligere platebutikk i Stockholm, red. anm.), da det kom inn en ny CD med det kanadiske paret (begge født i USA) Braithwaite & Whiteley. Her er det retro­blues uten kruseduller, rolig og fint. 
Debuten var i 2007 på Electro-Fi, som ga ut ytterligere fire album før paret havnet på andre plateselskaper. Jeg ble spesielt betatt av Braithwaites myke, fyldige stemme. Whiteley på sin side er en multiinstrumentalist som behersker gitar, munnspill, kornett og banjo, og i raske låter hjelper han til med vokalen også.
Dette er deres ca tiende album, og er fortsatt forankret i “the lowdown real thing”. De starter lekkert med «Hoodoo man blues» – som Junior Wells, bare litt mer taktfast. Og den har en fin melodi i all sin enkelhet. Så ruller det videre: «Moon is rising» er en “høydare” med Dianas stem­ningsfulle vokal, mens Chris spiller slide – ikke like rått som Robert Nighthawk. I den melodiøse «Prettiest train» (egen låt?) kompes Diana bare av Chris sin akustiske gitar. En av de beste låtene på albumet. Den aller beste er «Somewhere along the line», en bluesballade i moll hentet fra Dinah Washingtons sangbok. Her får vi soloer fra kornett og orgel. 5 poeng til den. Å høre Diana er som om hun sitter i stuen min og synger, mot midnatt og etter, mens jeg nyter en skvett bourbon i glasset mitt. «After hours kammerblues», hverken mer eller mindre.