Austin, september 2022: Jeg er på konsert på Eastside Kings Festival på Antone’s Club. Gypsy Mitchell (født 1952) fra Dallas åpner. Jeg har aldri hørt om ham. Jeg blir slått i gulvet og noterer: “Største jævla funk...”, “’Knockin’ on heaven’s door’: himmelen!”, “Det mest spektakulære på festivalen?”. 
Vallentuna, desember 2024: Jeg blar gjennom det franske magasinet Soul Bag. Et album med Gypsy Mitchell får 4 av 5 fra en anmelder. Jeg sender en epost til anmelderen, og låtlinker og info kommer tilbake i neste epost. Jeg leser at dette er Charles Ray Mitchells debutalbum etter et par gospel-­singler i 1973 (utgitt på nytt på en Daptone/Heavy Light CD i 2009). Årene har gått som gitarist i band som Buddy Ace (7 år), Joe Simon, Johnnie Taylor m. fl. Nå har vi fått dette suve­rene, geniale albumet.
Ti originale låter (hvorav en er et kort mellomspill) med vekt på soulballader. Åpnings­låten er imidlertid superfunky “Movin´ (down the Highway)”. Sangen går i 80 mph med et jentekor og et gitarriff som limer seg fast. Samtidig som Mitchell raskt drar livshistorien sin. «Drive by» er en hypnotisk funkblues med «gitar talkbox». De sløye balladene er jævla bra, spesielt de to på slutten, «Fruit don’t fall far from the tree» (barndommen mer detaljert enn i «Movin’») og «If I had my way». Mitchell varierer vokalen mellom mykt og tøft, litt Isaac Hayes i stemmen. Damene som kjører har så jævla rett. Archie Turner fra Hi Studios swinger delikat på B-3 her og der. I blant drar Mitchell seg mot det psykedeliske, noe som selvfølgelig ikke alle liker. «Foroverskuende, bakoverskuende soul» vil jeg kalle det. Ingen blås, men ekte trommer og elbass. Keyboards og – noen ganger – strykere.