Er det bare meg? Bare meg som har mistet “det” med Tommy Castros eminente blues og blues-rock’n roll? Som har mistet trua gjennom hans etter hvert veldig forutsigbare miks av 70 talls r&b, soulballader i polert Stax-sound, litt røffere sørstatsrockete bluesrock uten den nødvendige nerven eller plain blues slik Tina Turner kunne finne på å gjøre det på låter som Steamy Windows? Han har gjort noen bra album, men flere enn de virkelig gode albumene har hatt noe middels over seg.
Uansett er Tommy Castro en tung veteran innen faget, en elektrisk bluesgitarist helt oppe på samme hylle som Joe Bonamassa på så mange måter. Problemet med en del av hans utgivelser har vært at han har vært en artist med et større navn enn han fortjente. En som trykker på så mange riktige knapper, men samtidig ikke trykker på noen knapper i det hele tatt. Det var slik noen ganger. 
Etter mer enn fire tiår på veien, 16 album som noen av dem har blitt kåret til det beste innen moderne amerikansk blues, er dette albumet hans første rene bluesalbum i karrieren. Strange feeling, men det er sant. At albumet også er spilt inn i Greaseland med vår egen Kid Andersen bak spakene gjør at vi automatisk retter oss litt mer opp i stolen og spisser ørene litt ekstra. Er det gnist her? Kan det brenne i et gammelt fyrtårn?
Med sanger hentet fra Johnny Nitro (mannen som var Tommy Castros mentor i Bay area og spilte med både Albert Collins og Albert King), Ron Thompson (John Lee Hooker, Etta James), Chris Cain (eminent blues-slinger siden 80-tallet), Magic Slim (blueslegende som gikk bort for over 10 år siden), Johnny Guitar Watson (blues/funk-legenden som spilte på Notodden i 1994 og ryktes å ha vært vital bak et par av Jimi Hendrix’ triks). Videre finner vi låter fra Jimmy Nolen (gitarlegenden i James Browns gamle band), Eddie Taylor (Mississippi-legenden som lærte Jimmy Reed å spille gitar), Brownie McGhee (halvparten av den legendariske blues­duoen Sonny Terry & Brownie McGhee som spredte folkblues og countryblues til England og Europa), og til slutt selveste Ray Charles. Hjelper det på? Ja, det gjør det. Årets chill-out laidback old school blues­album for noen, vil jeg tro. Og tre av låtene er skrevet av Tommy Castro, to av dem med Kid Andersen.
Åpningssporet “Can’t catch a break” er skrevet av Tommy sammen med Kid Andersen. Kid spiller både bass og rytme­gitar, ja endog litt piano, på dette albumet i tillegg til Tommy Castros turneband. Opptakene er, som alltid fra Greaseland, gjort som liveopptak. Rick Estrin legger på magisk munnspill på to av låtene. Billy Branch dukker opp på en av låtene også. Deanna Bogart legger på litt saksofon og vokal, og Kids kone Lisa legger på mer vokal. Blant flere bidragsytere må vi også nevne at både Chris Cain og Jim Pugh (B.B. King) legger på litt tangenter. Du kan ikke arrestere soundet eller sjelen i bakgrunnen til dette albumets materiale. Det koker ned til om det er nerve her, om bålet brenner.
”Crazy woman blues”, den andre låta skrevet sammen med Kid Andersen, forteller alt om at flammen er blå og klar. Håndverk så godt som noe i bluesfaget, du gjør ikke en låt som dette uten at du har det – The Blues. Dryppende, smertende følsomt, elektrisk og fullt av tidløs 50/60-talls Chicago-nerve. 
Mye av innholdet på dette albumet er old school elektrisk blues på sitt beste, levende spilt, og bra fremført av en aldrende, men fortsatt oppegående Tommy Castro. En del av hans album har sklidd litt som smeltet smør gjennom øregangene, uten å være dårlig, Er det noe man ønsker med bluesen så er det levd liv, nerver og spor. Det finnes de som gjør cover-materiale (som mye av dette jo er) bedre enn Tommy Castro, også her til lands, men det er noe jovialt og ekte og fint med dette albumet som får meg til å henge ved bardisken og smile, også lenge etter at bandet har gått av. En opptur i Greaseland, hvor ellers?
Tommy Castro har aldri vært dypere forankret i bluesen, og sier selv: - Here I’m not the contemporary guy, not the rock guy, not the soul guy. This is the deeper blues side of me. I know, with these songs, I am at my most authentic.
Det brenner i et gammelt fyrtårn, du rives ikke overende vi er ikke der, men dette er det beste Tommy Castro har gjort. Så det så!