Vi har skrevet pent om Big Daddy Wilson tidligere i disse spaltene. Født i Carolina i så skrinne kår at han vervet seg i forsvaret. Stasjonert i Tyskland valgte han å bli der da perioden hans i hæren var ferdig. Der oppdaget han også bluesmusikken, og fant ut at han hadde såpass til stemme at han ville greie seg som musiker. Denne gangen er de faste medlemmene av bandet hans med, italienerne Cesare Nolli (gitar) og Pablo Legramandi (bass), i tillegg til gjester som Ruthie Foster, Eric Bibb, Staffan Astner og Sven Lindvall, for å ha nevnt noen få. Foster gjør en skapelig versjon av Tracy Chapmans ”Give me one reason”, Eric Bibb har samarbeidet med Wilson i mange år og Staffan Astner omtales som en god venn. Så ut av en amerikaner bosatt i Tyskland som samarbeider med to italienere, et par svensker og en amerikaner kommer det denne gangen, som sist, en plate som er varmt å anbefale. Wilson har en klassisk soulstemme i Eddie Floyd og O.V. Wright-gata. Jeg blir kanskje ikke helt satt til veggs av låtene hans denne gangen heller, men dette er en mann som fort kan ta av voldsomt med et par tre plater til bak seg. Han er en fascinerende fyr, og bandet hans nok en bekreftelse på at det italienske bluesmiljøet er verdt en nærmere titt. Et lite sukk til slutt. Hvorfor synes musikere på Wilsons nivå at de på død og liv er nødt til å ha med et par låter der de foregir å spille reggae? Dette fungerer ikke, har aldri fungert, vil aldri fungere og slår beina under helhetsinntrykket. Derfor ingen femmer. Big Daddy Wilson er en del av årets Ruf-Caravan, så du skal slett ikke se bort fra at sjansen byr seg i løpet av året til å se ham på scenen.