Els Band er et bluesband fra Värmland i Sverige som etter å ha eksistert som trio i 2-3 år fant tiden inne for å utvide besetningen slik at besetningen nå er sang, gitar, Hammondorgel, bass og trommer. Startskuddet for denne utvidete besetningen fikk de med spillejobb på Åmåls Blues Festival i 2015 sammen med Sven Zetterberg, Knock Out Greg og vår egen Rita Engedalen. På deres nye album finner du mange velvalgte coverlåter fra Claptons «Old love» (fra Journeyman i 1989), til Stevie Ray Vaughans «Empty arms» (fra Soul To Soul i 1985), to av Freddie Kings låter med «Palace of the king» (1971) og «Big legged woman», og et par svære klassikere i Etta James «I’d rather go blind» og Stevie Wonders «Superstition». Gode valg foruten sistnevnte. En funky og grei versjon av en såpass «edgy» låt blir bare en walk-over. Els Band har et tøft band-sound og en god vokalist som klarer å få mye ut av covermaterialet selv om de ikke tar av eller tar eierskapet i forhold til originalen. Ford Blues Band-følelsen på «Empty arms» er bra. Og de gjør bra ting med Freddie King-materialet som bringer frem vibbene til Paul DeLay Band på «Palace of the king» og Roffe Wikström-nerven på «Big legged woman». Els Band er definitivt best der de tør å gå litt egne veier som de faktisk gjør på nevnte låter. Til og med Clapton-balladen fikser de fint. Sven Zetterbergs «Further information» fra 1990 da han startet opp Chicago Express gjør også godt å høre igjen, men den følelsesladete kraften i John Hiatts «Feels like rain» står liksom Stevie Wonder-låta veldig stille i forhold til originalen og bringer ingenting nytt til torget. Jimi Hendrix-klassikeren «Crosstown traffic» kommer i tillegg bare bøllete og svulstig ut i en Baba Nation-funky produksjon med gitarlinjer/komp rappet fra Atomic Swing. Rett og slett ikke bra. Bandets to egne «Bad boy» og «Take mine» forteller alt om at Els Band burde satset mer på egne låter blandet med de beste coverversjonene de gjør på Freddie King og Stevie Ray Vaughan. Nesten Deep Purple-vibber det er lett å like på sistnevnte, og fin ZZ Top-dyrisk edge på «Bad boy». Ok plate, men at Els Band har mer inne enn dette albumet klarer å overbevise om, er nokså sikkert.