Musikken de fleste forbinder med Chicago er blues, men byen har også satt sitt stempel på soulmusikken. På 60-tallet var Chess Records raske til å ta opp kampen med både Motown og Stax gjennom artister som Billy Stewart, Fontella Bass, Etta James og Sugar Pie deSanto, mens Vee-Jay, Okeh og ABC framelsket en særegen Curtis Mayfield-inspirert/produsert smooth uptown soul med The Impressions, The Radiants, The Artistics, Major Lance og andre. En langt mindre kjent, men desto mer fanantisk dyrket undersjanger av Chicago soul, ble utgitt på det lille konglomeratet av plateselskaper som ble drevet av brødrene George og Ernie Leaner fra 1962 til 1971. Deres onkel Al Benson, som var en av Chicagos hotteste radio-DJ’er, sørget for at musikken ble hørt døgnet rundt. Det skal også nevnes at Leaner-brødrene hadde en fortid med Parkway records der de i 1950 utga Little Walters første plateinnspillinger, inkludert den definitive «Rollin’ and Tumblin’» med Muddy Waters som gitarist. Dette siste nevnt for å understreke at soulmusikken de spilte inn var rå, skitten, aggressiv, frekk, streetwise og bluesbasert. På mange måter Chicagos svar på sørstatenes Deep Soul. En produsent de jobbet med var Andre «The Godfather of Soul» Williams, også kjent som «Mr. Rhythm». Han hadde fartstid som artist og produsent på Fortune Records i Detroit. Han var en hustler, manager, låtskriver arrangør og produsent. Han var ansvarlig for den største hit’en i One-Derful-systemet: «Shake A Tail Feather», den frenetiske danselåten til The Five Du-Tones, som ble en stor radio-hit i 1963 (# 28 på Billboard R&B) og senere en standard i repertoaret til Ike & Tina Turner og udødeliggjort av Ray Charles i den første Blues Brothers-filmen. The Five Du-Tones har den definitive versjonen, og er enda råere enn den samtidige «Do You Love Me» som The Contours gjorde på Motown. De største vokalistene som var på One-Derful var McKinley Mitchell, som hørtes ut som Tom Waits-utgaven av Bobby «Blue» Bland, og elsket av alle deep soul-tilhengere for sine hudløst, desperate framføringer. «The Town I Live In» fra 1962 er mollbues av dystreste slag og ble en nasjonal R&B-hit i en tid som ellers er kjent for girl groups og Chubby Checker. Betty Everett gjorde den originale versjonen av «You’re No Good», men det var på Vee-Jay. Før det var hun innom One-Derful og gjorde to låter som i hvert fall gjør ære på stemmeprakten hennes. Otis Clay var en soulvokalist som senere havnet i stallen til Memphis-baserte Hi Re­cords. Karrieren hans startet på One-Derful med en «Got To FInd A Way», og gjennom hele sin lange karriere var han en hard-soul-sanger. Originalen til denne sangen var gjort av hans læremester Harold Burrage, utgitt på M-Pac!, søsterselskapet til One-Derful. Sangen er et monster av en bassdrevet fra 1965, og jeg er temmelig overbevist om at The Rolling Stones hørte den på radio i Chicago i 1965 i forkant av «Satisfaction»-innspillingen. Keith Richards har alltid påberopt seg riffet fra Martha & the Vandellas’ «»Dancing In the Street», men både denne og «Things Ain’t What They Used To Be (Since You’ve Been Gone)», låter garasjesoul. I 1966 døde Burrage 31 år gammel. Hva kunne han ikke ha utrettet. Han var også låtskriver, arrangør og studiomann. Det er 25 låter på hvert av disse albumene. De finnes både på CD og vinyl. De ble opprinnelig utgitt i 2014, og er satt sammen av soulhistorikeren Robert Pruter, kjent som bidragsyter til Goldmine og forfatter av boka Chicago Soul. Der står alt du trenger å vite om det temaet, men du kommer langt med bookletene til disse to platene også.