Når Curtis Salgado nå gir ut sitt tolvte album gjør han det på plateselskapet Little Village Foundation, et såkalt non-profit selskap der alt overskudd går tilbake til artisten og hvor intensjon er å hjelpe artister til å få mer oppmerksomhet. Litt merkelig da at Salgado er å finne der. Han burde være ganske så kjent i blueskretser, ikke minst med sine siste fire album på Alligator. Veteranen lånte sine vokale ferdigheter til Robert Cray da syttitallet var i ferd med å bli åttitall og sang siden i Roomful Of Blues før han startet opp en solid solokarriere. Han er også en habil munnspiller. Men før alt dette, i 1977, gikk John Belushi på en konsert med den 25 år gamle Curtis Salgado. Der og da fødte Belushi (Jake Blues i Blues Brothers), en rollefigur til filmene, og på det første Blues Brothers-albumet, “A Briefcase Full Of Blues”, er Salgado dedikert. 
Nå, i en alder av 70 år, har Curtis fremdeles mye på hjertet. De fleste låtene her er Salgado-produkter, flere i samarbeid med låtskriver- kompiser. De tolv låtene på er spilt inn i åtte forskjellige studioer i Portland, hjembyen hans og i California, flest i Kid Andersens Greaseland Studio i San Jose. Han har også benyttet seg av et utall av forskjellige musikere. Kid går igjen og trakterer gitar, bass og tangenter. Når sover egentlig den mannen? Hans kone, Lisa, bidrar også vokalt. Salgados gamle sjef, Robert Cray, pryder og en låt med sin gitar og stemme. ­Gitaristen Anson Funderburgh krydrer de to avsluttende sporene. 
Hvis en skal sette en merkelapp på Salgados musikk, må det bli noe sånn som soula bluesrock/rhythm & blues, men underveis er han her innom rock & roll, gospel, funk og til og med en dæsj av latinorytmer. Alt dette høres sprikende ut, tenker du kanskje? Men neida. “Fine By Me” er et helstøpt produkt, båret oppe av Salgados fremdeles flotte stemmeprakt. Det er vokalisten som dominerer. Munnspillet tar han bare fram i tilmålte doser på enkelte låter.  
Humoren er sjelden langt unna i Salgado sine tekster, sånn som på åpningslåta, “My Girl Is Nuts”, en låt med feit gitar som flørter litt med rockabilly. Den følges opp av “Better Things To Lie About”, en soulblues med blåserrekke og B3 orgel. Neste låt er fra repertoaret til en av Salgados store musikalske forbilder; soulartisten O.V. Wright. Når Curtis holder sine konserter, pleier det å gå en Wright-låt på lydanlegget før han selv går på scenen. Her gjør han “I’m Gonna Forget About It”, signert det alt for tidlig døde southern soul-ikonet. Som en prikk over i’en har Salgado her fått med seg Robert Cray på vokalharmonisering og gitar, et av albumets høydepunkter. Et annet er gospelprega “Hear The Lonely Heart”, hvor han får hjelp av vokalgruppa “Sons Of The Soul Revivers”. Utpeker seg gjør også “The Only Way Out” med twangprega gitar, og “You Give The Blues a Name”, albumets streiteste blues, med utsøkt gitar fra Anson Funderburgh. 
Det er ingen selvfølge at vi har et nytt album med Curtis Salgado nå i 2024. Det kunne like gjerne stoppet for tyve år siden med kreft i leveren. Men en vellykket levertransplantasjon og gode musikervenner som stilte opp på en stor konsert i Portland slik at han kunne betale sykehusregningene, gjør at vi fremdeles har 70-åringen vital blant oss.