DR. JOHN
DR. JOHN
Frankie & Johnny
Sundazed Music Inc.
Låter som ei kule
På begynnelsen av 1980-tallet var Mac Rebennack – bedre kjent i den internasjonale almuen som Dr John – i en karrieremessig bølgedal. Han sleit med heroinavhengighet og mangel på kommersielt gjennomslag etter å ha hatt stor suksess på 70-tallet. Hit-singler som ‘Right Place Wrong Time’, album som ‘Gumbo’ og ‘Gris Gris’, samt medvirkning i The Bands klassiske film ‘The Last Waltz’ hadde plassert ham solid på kartet som en helstøpt artist med djupe røtter i New Orleans-kulturen. Like fullt var han litt ute av det store bildet og hadde ikke noe eget band. Det lille plateselskapet Clean Cuts så sitt snitt til å få ham i studio aleine med et flygel, og dette førte til to utgivelser som den dag i dag står som påler i New Orleans’ rike pianotradisjon. ‘Dr John Plays Mac Rebennack’ og ‘The Brightest Smile In Town’ er oppkommer av gulle god groove, delikate ballader, Professor Longhair-pastisjer, og respektfylte hyllester til samtidige og tidligere pianomestere som bl. a. James Booker, Allen Toussaint, Fats Domino, Huey ‘Piano’ Smith, Archibald og Tuts Washington. Den godeste doktoren er imidlertid sin egen herre hele vegen, og baker alle sine inspirasjonskilder inn i en form som er umiskjennelig bare hans. Dette er og blir målet på hvor du står i denne tradisjonen; du skal ha din egen stemme, din egen sound, og det er det umulig å påstå at Dr John ikke har.
Solopiano-utgivelsene fra den gang ble svært godt mottatt av kritikere både i jazz- og blueskretser, og han reiste på turneer aleine. Blant annet spilte han solo på for lengst avviklede Vinhandlerens Kjeller i Trondheim i 1984, der han lot publikum skrive settlista på lapper han tok imot mens han satt ved pianoet. Ikledd tweed-dress og caps tok han for seg en lapp av gangen og spilte alle slags ønskelåter i umiskjennelig stil, det var i sannhet en kveld for historiebøkene.
Førti år etter viser det seg at Dr John i 1982 og ’83 spilte inn nok låter til enda et solopiano-album, Frankie & Johnny, som nå er ute på vinyl, CD og digitalt for aller første gang. Det låter som ei kule; vesentlig bedre mastret enn de to foregående albumene, og med et sprudlende overskuddsrepertoar av for det meste egenkomponert musikk. Han synger på to låter, ‘Hobo Blues’, som er en slags versjon av Jimmie Rodgers’ ‘Waiting For A Train’ fra ‘The Brightest Smile In Town’, og på ‘Boll Weevil’, en medley av nevnte låt og Hank Williams’ klassiske ‘Jambalaya’. Ellers er det hardcore bluesbasert New Orleans solopiano som bobler av spilleglede, kreativitet, originalitet, vitalitet og virtuos tangentbehandling. Det er grunn til å anta at noen av disse låtene er improvisert fram der og da, med hele tradisjonen i ryggmargen på en måte svært få andre kan påberope seg. Og det er en udelt glede å høre når Dr John spiller boogie woogie-piano som ikke er en eneste lang idrettsøvelse av kvasivirtuositet og ensformige utvanna Jerry Lee-triks som burde vært lempa på skraphaugen for flere tiår siden. Versjonen av ‘Boxcar Boogie’, som finnes i en vesentlig annerledes versjon her enn på ‘The Brightest Smile In Town’, er case-in-point; en tvers igjennom mesterlig framføring, fullstendig ribba for trøtte klisjeer samtidig som den står fjellstøtt i bluesformatet.