POWERSECTION
POWERSECTION
Losing My Blues
Roxdaddy Records
Egenart og sjel
Trivelig og velspilt skrev jeg om Powersection for seks år siden. Blues og rock-bandet Powersection fra Oslo hadde holdt på lenge, siden 1998, og fant en variert og levende formel for både tradisjonell bluestakt og mer rockete 70-talls groove der albumet Mr Bartender avslørte at selv om de ikke var noen store låtskrivere, så hadde de en sjel som var interessant og levende. Ingen terningkast seks anmeldelse var å melde, og ingen alarm gikk til European Blues Challenge, men det var heller ingen som gikk hjem før de måtte.
Nå har det gått seks år og Losing My Blues har mye mer av et uttrykk, egenart og sjel som Mr Bartender manglet. Det er nok en smule ironi i tittelen, og selv om man må si at dette ikke er the next big thing i norsk blues, så er det likevel som Jonas Fjeld sang en gang: Svært nok for meg.
Det er veldig moro å være med på å oppleve dette albumet, der du stadig treffes av detaljer du ikke forventet, gnister du ikke så komme, både gjennom rytmeseksjonen, gjennom Trond Graffs orgeltangenter, gjennom blåserarrangementer som høres ut som Blues Brothers med en smule Morphine-originalitet, og gjennom en vokalist og historieforteller man tror på. Ikke så rart at konsertene de gjør hver november i norsk-kolonien i Arguineguin på Gran Canaria er ettertraktet som et sydenmål i seg selv.
Noe er veldig trad 70/80-tallsblues i et litt slitent rockeband-uttrykk i utgangspunktet, men det er nerven i bandet og tekstene som treffer deg og som gjør dette til en ordentlig helaften. Med eller uten en bayer ved din side. Jeg vet hva jeg foretrekker til slik musikk, der Geir Finnstuns vokal nesten er som en godt bevart Jan Groth. Og det er en hedersbetegnelse, tenker jeg, for en vokalist som sikkert vokste opp med Aunt Mary som mange av oss. Du føler overraskende nok et vagt minne over hardrock-esset Ronnie James Dio gjemt her også, i måten rockevokalen trøkker på i låta “Celebration”. Her forenes bluesens fargede kunstrock og vage minner om et hardrockband. Mon tro om ikke Gary Moore har noe han skulle ha sagt også om han hadde opplevd gitarspillet fra Jan Pastor Stenmo her.
Det er nevnte Geir Finnstun og Jan Pastor Stenmo som er bandets kjerne og kreative part, hvertfall som låtskrivere, men Pussycats-legenden Trond Graff har levert en av låtene også. Mange husker nok Trond også i rockebandet Septimus på 70-tallet etter at Pussycats dager var talte.
Oslo-bandet Powersection har holdt det gående lenge, og de er uten tvil et bedre skapende band enn de var for seks år siden. De gamle er eldst, sies det, og det rocker godt i sokkene på enhver lytter under avspilling av dette albumet selv om formlene er gamle og velprøvde.
Blåser-riffene på sanger som “You” er et av de fremste eksemplene på at dette er et rockete bluesband utenom alle andre jeg kan tenke på her til lands. De har en særegenhet, og det skal de ha mye kred for. Jeg synes denne “You” låta er langt å foretrekke foran You-låta Lava hadde en hit med på 80-tallet med Randy Crawford på vokal. Merkelig nok er denne mindre datert og langt mer spennende og fengende i dag. Powersection har sine egne ideer.
De var lenge et coverband, men nå et rockete bluesband med ambisjoner om å la livet som blues- og rockeband få leke så mye som mulig med hevede ambisjoner og uttrykk. Jeg ser inne i coveret at de har spilt på en scene i min hjemby. Jeg tror dette bandet har mye å tilføre et lekent og godt voksent publikum som kom opp med miksen av rock og blues på 70-tallet. Tekstene er på engelsk og treffer tiden fra et band av holden alder.
Powersection er ikke noe ensartet bluesband. Den tradisjonelle bluesen i rockeformatet og 70-talls-grooven er her, og det føles overraskende levende, harmonisk og ekte det de leverer. The Blues Brothers var aldri stort mer enn en parodi. Det vil jeg ikke si om Powersection.
Last opp eller kjøp CDen, prøv låter som “Celebration”, “You”, “Bird of misfortune” eller Trond Graffs riffete “One of these days”. Jeg tror du finner noe her som du ikke har fra før. Dette godt voksne bandet har gnisten, og den føles lett å overføre på dette albumet her.
Trivelig og velspilt skrev jeg om Powersection for seks år siden, med terningkast tre. Nå stepper bandet opp mer enn et hakk, så mange kan sikkert si at de fortjener terningkast fem her. Det er nære. Ta dem godt imot når de kommer din vei.