STEVE CROPPER & THE MIDNIGHT HOUR
STEVE CROPPER & THE MIDNIGHT HOUR
Friendlytown
Mascot Records
En av de største nålevende gitarlegender
En av de største nålevende gitarlegender dette her, med et nytt album der han gjestes av størrelser som Brian May fra Queen og Billy Gibbons fra ZZ Top. Vow!
Legenden kjennes fra et langt liv som gitarist i Booker T & The MGs, verdens kanskje fremste instrumentale band som fungerte som husbandet for legendariske Stax Records i Memphis på 60/70-tallet. Senere var han en slags frontfigur for The Blues Brothers, som turnerte i årevis som følge av den store filmsuksessen vi alle kjenner fra 1980.
Han spilte alle store gitarlicks bak artister som Otis Redding, Wilson Pickett og Sam & Dave, og fikk en signatur-modell oppkalt etter seg hos legendariske Fender Guitars som et symbol på sin posisjon blant gitarister. Du skjønner hans posisjon når du ser hvilke gitarister som stiller seg opp i studioet på dette albumet.
Han var med på å skrive Otis Reddings “(Sittin’ On) The Dock of the Bay” og Eddie Floyds “Knock on Wood”. To svære hits. Og han har samarbeidet senere i livet med navn som John Lennon, Rod Stewart, Ringo Starr, Paul Simon, Dolly Parton, Roy Orbison og Etta James, for å nevne noen.
Men uansett hvor mye jeg elsker og respekterer Steve Cropper – for det gjør jeg – så klarer jeg ikke helt dette albumet her. Det gir meg ingenting. Bare en tung duvende bluesrock som slett ikke er en slik legende verdig. Bare hør åpningen med tittelsporet “Friendlytown”, tyngre og mer pålesset bluesrock enn noe av det Billy Gibbons (han er med her) og ZZ Top har gjort. Sorry mack - det blir terningkast 2, og det er bare fordi det er Steve Cropper – legenden – vi snakker om. Som så vidt leverer noe hørbart langt ut på albumet med “Lay it on down” og “Reality check”. Ironisk nok skulle sistnevnte kunne brukes som utgangspunktet for om Steve Cropper skulle gitt ut dette albumet eller ikke. Det ville gitt ham svaret: nei.