Det begynner å bli vrient å komme opp med originale godord for å beskrive den nye plata til Tove Bøygard, for jeg våger påstanden om at ikke på mange år er en norsk plate møtt med en lignende unison hyllest fra det fulle spekteret av norsk presse og norske anmeldere. Det verste, eller kanskje det beste i denne sammenhengen, er at det er fullt fortjent. For med ”Blåe Drag” har Tove laget den plata vi trenger, alle vi som verken føler oss hjemme i posøruniverset til High As A Kite, eller Gabrielle for den saks skyld, og som ikke unner vår verste fiende å bli sugd inn i malstrømmen av musikalsk middelmådighet kalt Markus og Martinius. For her henter Tove frem bortglemte begreper som ”Solidaritet”, ”Empati” og ”Klassebevissthet” - i tradisjonen etter den mest kompromissløse delen av forfatterskapet til Arne Paasche Aasen, og får oss til å lure på hvorfor vi ikke klarer å se det selv: De bildene hun tegner for oss av småkårsfolket fra gamle dager, av flyktninger som trenger hjelpen vår og den dype skammen vi bør føle når vi nøler med å dele av den forspiste overfloden vår. For her er den politiske Tove, hun som aldri har slutta å arbeide for de som faller utenfor, rusmiddelmisbrukere og fattigfolk. Det har hun til felles med Mary Gauthier, sangerinna fra Louisiana med en fortid nettopp blant de menneskene hun synger om - de kriminelle, de narkomane, de prostituerte. Tove gjør en blendende vakker gjendiktning av Gauthiers ”Mercy Now”, en av mange store opplevelser på ”Blåe Drag”. Og det gir meg sjansen til å fortelle dere om kjærlighetsdikteren Tove Bøygard. For hun er også her i fullt monn. Den såre, vare, blottstillende stemmen - som synger om kjærlighet, savn, skjevgåtte forhold og lengsel - om livet som ikke helt ble det forventede, men også om aksept og forsoning. Så vakkert at vår store kjærlighetsdikter Halldis Moren Vesaas, eller danske Tove Ditlevsen hadde vært stolte av henne. ”Treng Deg”, en personlig favoritt. Tekstene er, selvsagt, på Toves eget Hallingmål, noe annet hadde på dette stadiet nesten vært naturstridig. Bandet er perfekt, det finnes ikke andre ord. Freddy Holm produserer og spiller det meste av strengeinstrumenter, Jørun Bøgeberg og Finn Tore Tokle spiller bass, Eivind Kløverud spiller trommer/perkusjon. Stoffet fungerer likevel i alle formater, slik de oppdaget de som fant veien til den akustiske showcasen hun hadde i Oslo før jul sammen med Signe Marie Rustad, og som bød på rikelige mengder frydefull gåsehud. For det er med publikum foran henne at du virkelig oppdager Tove Bøygard. De heldige av dere bor i nærheten av et sted hun kommer for å spille - dere andre får reiseutgifter. ”Blåe Drag” er nødt til å bli folkeeie, og en mer selvsagt del av den norske kulturkanonen han piper om - statsråden med eplekinnene er vanskelig å se for seg. Det grønlandske plateselskapet ULO selger fort ti-femten tusen av sine mest populære utgivelser, og der bor det femti tusen mennesker. Så, som dere skjønner, her er det bare å henge i stroppen. Det ligger en helt nødvendig plate og venter på deg - gled deg til det første møtet.