På Elles Bailey sitt debutalbum, Wildfire fra 2017, het en av låtene “Girl Who Owned The Blues”. Og slik så det og ut i bluesmiljøet i England: Der omfavnet de Elles som den nye britiske bluesstrjerna, og i årene som kom forsynte hun seg grådig av trofeer blant annet på UK Blues Award. Det til tross for at en på de to neste albumene merket en vridning musikalsk. Den røffe og rå bluesrockeren beveget seg mot musikkstilen Americana, en litt udefinert sjanger som kanskje best kan karakteriseres som country uten cowboyhatt. I fjor ble hun og å innlemmet i UK Americana Hall of Fame. Mange var nok derfor spente nå når hennes nye album, “Beneath The Neon Glow”, skulle få sin første avspilling. Hvor gikk veien videre? Tok hun fremdeles avstikkere på støvete bluesgrusveier. Fikk vi fremdeles låter som “Cheaters and Liars” eller den akustiske versjonen av “Medisine Man”. Låter som er bygd opp rundt hypnotisk rytmikk og hvor vi får en solid dose Mississippi Delta-mystikk. Eller hadde artisten fra Bristol lagt ut på den bredere Americana highwayen? 
Svaret er det siste. For selv om åpningskuttet, “Enjoy The Ride”, med litt godvilje kan kalles en bluesrocker, er det nok Americana-menigheten og ikke bluesgjengen som best kan nyte turen videre. En skal leite godt i krokene for å finne blues-elementene. Men undertegnede, som har en fot plassert i begge leire, klarer godt å nyte produktet for det det er: Et velprodusert Ameri­canaalbum. Så får det være at det noen ganger blir litt for polert, og at jeg savner noe av råheten i både instrumentering og stemmebruk, slik det var på Baileys tidlige innspillinger. 
Elles Bailey har inntil nå gitt ut tingene sine på eget selskap, mens “Beneath the Neon Glow” er gitt ut på eng­elske Cooking Vinyl. Bailey bedyrer at denne signeringen ikke har gått ut over hennes kunstneriske frihet. Så kanskje det bare er hennes egne valg som gjør at vi registrerer en sving mot Americana, på bekostning av bluesen. En manøver som nok gjør henne mer salgbar. 
Albumet er spilt inn med Baileys turneband og alle låtene er skrevet av Bailey selv eller i samarbeid med andre. Som på det forrige albumet er “Beneath The Neon Glow” produsert av Dan Weller og innspilt i Middle Farm Studio i England. Bailey forteller at hun på dette albumet har fokusert mer på melodier enn på tekst, som tidligere har vært det viktigste for henne. Det betyr ikke at tekstskriving har blitt gjort med en harelabb. Her er innsiktsfulle og hudløse tekster om levd liv. Låter om livets skyggesider, men også om livets gleder. Hør på den hjerteknusende “Ballad of a Broken Heart” om en artists nedtur. Låta har kledelig piano i countrygata og flott koring. Albumets beste spor. Et annet høydepunkt er “Leave The Light on”, en låt som befinner seg i krysningen mellom country og soul. En selvbiografisk låt om dårlige samvittigheten over å ha vært alt for lenge hjemmefra, men bli møtt av at lysene i boligen er tent. Ektemannens måte å ønske Elles velkommen hjem. Sår og vakker er og “Silhouette in a Sunset”, der steelgitaren smyger seg forsiktig inn i lydbildet. Avslutningssporet, den pianodrevne “Turn of the News”, er en sterk og innsiktsfull låt om strømmen av nyheter om krig og elendighet som møter oss så snart vi ser på mobilen eller TV. 
Ballader og slowlåter dominerer albumet, men “Love Yourself” og “If This is Love” er rockere, den siste med et Stonesprega riff. Nevnes må og “Let It Burn” som starter med forsiktig piano, men som bygger på seg med gitarer og koring. 
Bluespurister som lever i den villfarelse å tro at Ellis Bailey er rein bluesvare, kan styre unna. Alle vi andre som liker vaskekte og jordnær musikk, kan, tross små innvendinger, trygt gå til innkjøp. Et album å ta fram nå når kveldene blir lengre og kulda setter inn.  
PS: Vil du vite mer om elles Bailey anbefaler jeg Tom Skjeklesæthers intervju med henne i forrige nummer av magasinet.