Bjørn Kulseth på gitar/sang og broder Stein Kulseth på lettere boogie woogie-ristende rock’n roll-piano var en vinnende kombinasjon på slutten av 80-tallet og litt inn på 90-tallet, før Norges svar på Rockpile sa takk for seg.
Jeg fikk med meg comebacket på scenen på Notodden i sommer, men det ble for mye backing av Doug Sahms sønn og for lite Contenders for meg. Dette bandet har en spilleglede og en yrende r&b/country-rockete fot i sine sanger som heldigvis kommer mye bedre frem på dette deres comeback-album, deres første album på ca 30 år. Jeg synes det er drit gøy.
Bjørn Kulseth var en Ryan Adams i rootsrock-sko i Norge på 80-tallet før The Contenders ble vekket til live når broren med Jerry Lee Lewis-røttene kom ham til unnsetning. Platesamlere som kan sitt 80-tall innen norske plateutgivelser husker nok The Act og Hi-Yo Silver før The Contenders gjorde tre herlige album der jeg vil påstå at albumet Radioland er en skjult klassiker innen norsk rootsbasert pop og rock. Bare å finne frem hansker og noe å grave med.
Låtskrivingen til brødrene var den gangen som nå leken, pop og rock med en holdning til groove og roots-elementer som består av mer enn et nikk til Nick Lowe, men også vidvinkel til mye annet som svinger. Og er ikke den nye låta “Hundre år” et modent tilsvar til yngre, norske Gabrielle? Nesten rap-sekvenser for pokker - dypt der inne.
Og “Ei som aldri blir mi” er nesten sydende rockabilly-­drevet bluesrock, som The Paladins møter Norsk Utflukt. Hvilken glede det er med slike låter på full guffe mens resten av familien er et helt annet sted. Og med saksofon, og en vokalprestasjon som nesten er Prepple i Dumdum verdig. 
The Contenders har pop-utgaven av svenske Wilmer X inne på låter som “Feber” (som åpner albumet) og “På rømmen igjen”. Refrengene sitter, riffene sitter, og det er en glede å meddele at Bjørn Kulseth er tilbake i manesjen som en skapende kraft i norsk musikk, og ikke “bare” en som er god på å covre Tom Petty & The Heartbreakers som The Gone Gators. 
Dette albumet kommer til å sitte limt i min spiller denne høsten. Det er så gøy og herlig og lekende å oppleve et comeback av The Contenders så bra som dette har blitt. Dette er musikk som snakker til hodet og hjertet for oss som husker 80-tallet, og som balanserer vår bluesmeny med artister som kan skrive voksne og ujålete pop/rock-sanger om kjærligheten (“Trua på kjærligheten”) og kan oppsummere livet (“Alt halvt død”) på en måte som bare Prepple og Dumdum Boys har kunnet siden 90-tallet. Med kraft, levd liv og fortsatt lekenhet. 
Jeg ble sjarmert på Notodden, og jeg så at rusket i maskineriet bare var som plakk på tenner, men her svinger The Contenders seg virkelig opp med et album som uler av spilleglede, kreativitet og den tidløse rootsy rockefoten som de forlot oss med for 30 år siden. Alt intakt. Titanic flyter, og det er håp for oss alle. The Contenders viser oss det. Bare å skaffe seg dette albumet på fysisk vis. Digitale nedlastinger er for pyser.