På tampen av fjoråret kom oppfølgeren til 2012s ”Golden Town”, en plate som ble behørig skamrost her i bladet. Det var vakker americana, godt utviklet og godt ivaretatt av de ansvarlige for en av norsk musikks mest solide debutplater. Oppfølgeren er på flere plan et kvantesprang fremover for en av våre største begavelser, som denne gangen vil vise oss at hun har flere referanser enn forgjengeren kanskje kunne antyde. Den akustiske ”Business Going Down” er mer enn et ørlite nikk til Joni Mitchell, før hun tar oss med på tur til den britiske folkrocken, der såvel Fairport Convention, deres legendariske vokalist Sandy Denny som Richard og Linda Thompson, som det kanskje noe mer psykdeliske Pentangle og den sterkt undervurderte Jaqui McShee - alltid i skyggen av Bert Jansch og John Renbourn. But I digress. For dette er slett ingen retroplate, til det har Signe Marie altfor mye på hjertet. Marcus Forsgren produserer plata sammen med Signe Marie Rustad, og Alexander Lindbäck mikser det som er blitt en episk vakker plate. Jeg har gitt deg en rekke referanser her, egentlig irrelevante alle sammen, for Signe Marie hever seg over slikt, og hun hever seg over båssetting og genredeling. Det blir særlig åpenbart på vinylens side to. Der slår hun seg virkelig løs, spesielt på sangen som har gitt plata navn - og fjernt fra flate ”Twin Peaks”-assosiasjoner er dette musikk som mer enn noe peker mot de inspirerte tidlige øyeblikkene i britisk psykedelia, til en Joe Boyd, en Syd Barrett og naturligvis Pink Floyd før pengene innhentet dem. Dette er en musiker det er et privilegium å følge i utviklingen, og jo da, countryimpulsene er der fremdeles for den som måtte lure. Du får bare en langt større og grenseoverskridende opplevelse - eterisk vakker musikk. Gratulerer Sig Marie, du har tatt den lenger ut enn sist. Og for leserens del: Somlet du vekk sjansen sist er ”Golden Town” fremdeles å få.