BAP KENNEDY
BAP KENNEDY
Reckless Heart
Last Chance Records
Lunt, trivelig og tilbakelent singer/songwriter-album
Singer/songwriter fra Nord-Irland som har gjort fine samarbeid med størrelser som Steve Earle (på Baps første soloalbum «Domestic blues»), Van Morrison (på «The big picture») og Mark Knopfler (på «Sailor’s revenge»), og sistnevnte påtok seg produsentjobben på sistnevnte album i 2012. Bap Kennedy har laget et album til før det nå er klart for «Reckless heart». Et riktig så lunt og trivelig og tilbakelent singer/songwriter-album. Ikke revolusjonerende på noen måte, men ekte og herlig jordnært på en måte som utstråler ekte håndverk og kjærlighet til faget som alle de store navnene som har samarbeidet med ham allerede står for. Dette er en velprodusert og akustisk SPA-plate. En plate for ømme skuldre, slitne ben og et stresset hode som gjør godt på alle måter. Akustisk r&b i Van Morrisons låtskriver-tradisjon på låter som «I should have said». Americana-ballade slik vi elsker Steve Earle på andre som «Nothing can stand in the way of love». Countryblues i balladeformen slik Eric Clapton ville likt det med “Good as gold”, eller i samme terreng, men mer over mot amerikanske countryartister som Vince Gill på albumets tittelspor. Og er vi først i takt med det svært amerikanske i americana-faget så ligger «Por favor» tett opptil soul-farget country ala The Mavericks. I likhet med vår egen Paal Flaata er det smått utrolig at Bap Kennedy har europeisk pass og ikke amerikansk. Bap har ikke stemmen til Paal, men sistnevnte ville nok lett kunnet finne plass til «The universe and me» blant sine Chip Taylor-tolkninger. Nydelig ballade som forteller mye om dybden og ektheten i Bap Kennedy som singer/songwriter. Det eneste å pirke på er at Bap Kennedy kunne løftet den akustiske rockefoten litt mer uptempo på et par spor før han kommer til avslutningen med «It’s not me it’s you». Hans bakgrunn i rockebandet Energy Orchard kommer her frem med klassisk temperert rock’n roll-fot, ikke ulikt noe av det Dave Edmunds har gjort. En fin britisk 60-talls fot som du også kjenner igjen som nedstrippet Edmunds-takter på andre fine øyeblikk som «Help me roll it». Bap Kennedy er en stilsikker og troverdig akustisk singer/songwriter med hjertet i det lavmælte og intime americana/r&b/60-talls rock’n roll/folk og country-landskapet. Musikk fra den akustiske velbehagsskuffen som den gang Mark Knopfler gikk ut av Dire Straits for å gjøre Notting Hillbillies-prosjektet. Mark, Clapton, Van The Man, Steve Earle og nevnte Edmunds er garantert beundrere av det Bap Kennedy gjør her. Tidløs, nedstrippet, akustisk og lun plate fra en fagmann som låter mer amerikansk enn nordirsk. Men musikken krever ingen pass, visum eller innreisetillatelser, og selv om dette ikke er noen klassiker, så er det et album det alltid vil være riktig å høre på når du kommer litt sliten hjem fra jobb!