Ledfoot alias Tim Scott McConnell har levert et par magiske og Spellemannspris- vinnende album i White Crow og Coffin Nails de siste årene og funnet sin stil med en helt egen gotisk bluesform. Han har den samme rå melankolske Johnny Cash-tonen som Paal Flaata noen ganger kan ha, men når Ledfoot entrer rommet med sin karisma så leter du etter noe å forsvare deg med, mens Paal Flaata er mer som en onkel som har kommet tilbake fra sjøen. Du regner fort med at her kan det bli skyting.
Men Ledfoot skyter med mer tilbakelent og aldrende pasjon enn noen gang med dette albumet, med låter som balladen «Destiny» og mørkladete “Dead is dead”. Og er det virkelig Bjørn Holm (Respatexans, Knut Reiersrud, Vidar Busk) som synger den lyse duett-sangen med Ledfoot her? Jeg ville ikke blitt overrasket.
Med Markus Klyve på tangenter, Tobby Johansen på trommer og Kjartan Hesthagen som produsent i tillegg til Bjørn på bass er dette albumet mer tilbake til den singer/ songwriter og crossover pop/rock-artisten og låtskriveren som Tim Scott McConnell bar bud om med et talent på størrelse med Prince da han bare kalte seg Tim Scott. Før han dannet rockebandet The Hava­linas. Golfstrømmen førte ham imidlertid til Norge som Tim Scott McConnell, en låtskriver av rang og med et håndverk som har vokst til karakteren Ledfoot. Om han ikke er en internasjonal trendsetter, som han faktisk var et øyeblikk med Havalinas (der Bruce Springsteen fant sin favoritt coverlåt), så er dette musikk som fester seg i ryggmargen om du demper belysningen og åpner opp.
Det er ikke satanistisk å synge “(In hell) I do believe” på et av albumets mest voodoo-inspirerte øyeblikk. Tenk deg hva en Dr John kunne gjort oppi dette her, tenker jeg et øyeblikk før jeg vender tilbake til den verden vi lever i. Denne verdenen trenger singer/songwriters som lener seg til bluesen, til gotisk melankoli, og gjerne som en Dr John med en mojobag hengende i gitarhalsen. Vi har bare én Ledfoot i dag.
Tekster som “I’m the outsider”, “Thunder and rain”, “Destiny” og hans vaklende tro på mennesket i albumets siste låt, “Here in my head”, er sjeldent levende beskrivelser av et liv der man har dårlige kort på hånden, der man kanskje ikke gjorde noe lett for seg selv underveis, og med en ikke overdrevent tro på morgendagen. Alt males i melan­koliens farger, og likevel dras man med inn i albumets sfære der kraften suger deg inn som om du suges til et sort hull. For med de store følelsene som Ledfoot har til felles med de råeste sidene av Johnny Cash, er det nytteløst å stå imot. 
For ikke lenge siden slo han seg sammen med Ronni LeTekrø og lagde duoalbumet Limited Edition Lava Lamp, for øvrig deres andre album­samarbeid. Her på egen hånd har han mer hånd om helheten og nerven som ligger i det å skrive sanger med et budskap om et levd liv. Et levd liv som løfter øyenbrynene dine og fanger sjelen din på samme måte som Martin Scorsese skapte filmer som kunne være både vonde og uimotståelig tiltrekkende. 
Låtskrivere som Tom Russell og Alejandro Escovedo har blitt berømmet av mange som noen av de største tekstforfatterne i americana og amerikansk historiefortellende rock’n roll. Det hadde ikke vært helt feil om noen hevet glasset for det håndverket Ledfoot (Tim Scott McConnell) leverer på sitt nyeste album Outsiders. Dette er sinnssykt bra tekster levert i en noe mer tilbakelent atmosfære enn du er vant med fra Ledfoot. Men man blir jo eldre, og som med Johnny Cash bare bedre.