Dette, mine damer og herrer, er et opptak som foregir å være debutkonserten til filmstudentbandet, The Doors. Den foreliggende utgaven er luksustappingen, produsert av Rhino i ett tusen nummererte eksemplarer. Inneholdende mye fjas, blant annet en ”settliste” forskriftsmessig krøllete og tilsølt av unevnelig væske. Du får også et sett av de bildene medstudent Nettie Pena tok den samme kvelden og en faksimile av flyeren for visningen av de ni filmene som ble produsert av Pena og klassen hennes denne våren. Pena hadde fått Jim Morrison til å gjøre musikken til filmen sin, den får du naturligvis ikke her. Settet til The Doors får du både som en ti tommers vinyl og på CD. Dette er i forkant av bandets etter hvert langvarige jobb på Whisky-A-Go-Go. London Fog skal ha vært en ordentlig bule, der anstendige damer ikke satte seg ned av frykt for hvilke sykdommer og småkryp de ville dra med seg hjem. Den smule skepsisen jeg har til dette prosjektet er den forbløffende gode lyden det vartes opp med. Pena sto også for opptaket, og hadde sikkert som filmstudent et over gjennomsnittlig godt utstyr, men her er ikke et snev av femti år gammel teknologi, null båndsus eller annet som hadde gjort dette troverdig, spesielt siden det angis på en av båndeskene at dette er gjort på 7 1/2 båndhastighet. Jeg skal likevel ikke være den som klager over god lyd, og naturligvis KAN det være gode teknologiske forklaringer - det kan utrettes magi av en god mastrer i dag - og under enhver omstendighet har dette opptaket historisk interesse. Særlig når vi ser på hvilke låter som utgjorde settet. De åpner med Muddy Waters’ ”Rock Me”, fulgt av Joe Williams’ ”Baby Please Don’t Go”. Dette følges av Morrison’s ”You Make Me Real”, ”Don’t Fight It” (Cropper/Pickett), ”I’m Your Hoochie Coochie Man” (Willie Dixon), bandets egen ”Strange Days” før de runder av med en ikke veldig imponerende versjon av ”Lucille”. En og annen overraskelse altså. Har du fått alt, tror du? Å nei da. Pena skriver om en lang versjon av ”The End” som ble dratt ut så lenge at eieren av London Fog tok strømmen. Rullen med DET opptaket fant hun ikke da denne plata skulle realiseres. Aner vi et volum 2 i horisonten? Der filmmusikken også er med? Og skulle du være for sent ute til førsteutgaven, fortvil ikke. Jeg kan ikke se for meg at Rhino slipper dette uten å gi ut en ordinær utgave i et ordinært omslag - til det vil salgspotensialet være altfor fristende. Dette er altså en porsjon The Doors før dop og fyll tok knekken på Morrison, og i ettertid er det tragisk å vite at det bare skulle ta fire år.