Gary Clark Jr har vært et svart blueshåp i en globalisert blues som domineres mer og mer av hvite utøvere. Med albumtittelen JPEG RAW har han gitt de fire bokstavene til den velkjente billedfilen ny betydning. Akronymet, som det heter, står her for Jealousy, Pride, Envy, Greed. På godt norsk: sjalusi, hovmod, misunnelse og grådighet. Kjennetegnet på et samfunn som ikke er tillitsbasert. Med andre ord dagens USA. 
Åpningssporet «Maktub» (arabisk for «skjebne») starter i en akutt panikkfølelse av NÅ, anført av mantraen «time for revolution» i call-response med koristene og en hissig, fuzzforvrengt bluesgitar. Og bluesgitar er det rikelig av, men brukt mest som utfyllinger i et både kompakt og variert lydbilde fra ham og de fire medlemmene i det faste bandet: På rytmegitar, synther, vibrafon, mini moog bass, vox continental og andre brett, og med bunnsolid, dynamisk tromming og perkusjon. Her er ingen blåsere bortsett fra gjestetrompetist Keyon Harrold, som spiller med mute i den vakkervonde balladen «Alone Together». Valerie June synger refrenget til den brutale teksten i «Don’t Start» over samplingen av munnspillriffet fra Sonny Boy Williamsons «Don’t Start Me Talkin’». I det hele tatt utsøkte samplinger, som når barpianoet fra Thelonious Monks «Hackensack» blir en del av tittelsporet sammen med «Maria» til Jackson Five.
Etter hvert blir sangene mer preget av livsbejaende soul. På «This Is Who We Are» med London-ghaneseren Naala som vokalist spiller bandet på afrikanske instrumenter. Med Stevie Wonder som lyttervennlig gjestevokalist ligger «What About The Children» an til å bli en hit, og det samme gjelder «Funk Withchu» med gjest George Clinton. Men hovedsporet er den ni minutter lange avslutningen «Habits» som bygges opp til en mektig og forløsende gitarflukt. Selvom Gary Clark jr. stadig utvider paletten og sitt publikum mot hip-hop, soul og pop, er bluesen hans indre kjerne.