Canned Heat har eksistert så lenge at det er merkelig at de ikke er nevnt i bibelen sammen med Adam og Eva. Det er i hvert fall sånn det føles, men sannheten er at Rolling Stones er eldre. Canned Heat ble stiftet i 1965. De som datt i boogie-­gryta den gangen var Bob Hite, Alan Wilson, Henry Vestine og Larry Taylor. Trommeslager Adolfo «Fito» de La Parra kom med et par år senere. De slo gjennom i 1968 med albumet Boogie With Canned Heat, som hadde hiten “On The Road Again”. De spilte både på Monterey og Woodstockfestivalen, men var ikke med i originalfilmen fra sistnevnte, men er med i Directors Cut fra 1994. De har selvfølgelig gitt ut en rekke album, også i samarbeid med artister som John Lee Hooker, Memphis Slim og Clarence Gatemouth Brown. I dag er det bare Fito de La Parra som er igjen av originalmedlemmene. Wilson stemplet ut allerede i 1970 og Bob Hite tok kvelden i 1981. Bandet har likevel holdt det gående med en rekke forskjellige medlemmer. 
Fito de La Parra har her med seg Jimmy Vivino på gitar, sang og keyboards, Dale Spalding på munnspill og sang og Rick Reed på bass. Det er 15 år siden noe ble gitt ut under dette navnet, og tittelen “Finyl Vinyl” signaliserer kanskje at de ikke har umiddelbare planer om en til. Det første sporet heter også “One Last Boogie”, som presenterer et band som fremdeles låter vitalt. Dave Alvin dukker opp med egen sang og gitar på hyllesten til Alan Wilson på “Blind Owl”. Det er heller ikke tegn til rullatorer på den friske rockeren “Goin’ To Heaven In A Pontiac”. Enkelte av de andre låtene beveger seg litt lengre i fra boogiemalen, og en låt som “There Goes That Train” har spor av Slim Harpo. 
Jeg ser ingen grunn til at de skal stoppe nå. De turnerer fortsatt og er plutselig i nabolaget ditt!