Dette har blitt min favoritt­-formiddagsplate den siste tiden, og det er litt av en musikalsk gave i former og farger som er både gospel, jazz og melankolsk filmmusikk, der klangen av en slags kirkemusikk er en del av inspirasjonen. For dette er ikke en plate, dette er et verk, med litt av den store følelsen jeg fikk av Robert Randolph da han lagde sine instrumentale sacred steel gospel-innspillinger, før han ble transformert til en mer kommersiell funk og rock-basert bluesartist.
Både rytmisk, arrangement-utførelsen og ikke minst Knut Reiersruds gitarspill er eksepsjonelt på denne reisen av et album. Et album i all hovedsak uten vokal, eller instrumentalt som vi da sier. Visse elementer hinter i retning av jazz, men noe jazzalbum er det aldri. Edvard Grieg skrev stort om følelsene for natur. Nå gjør Knut Reiersrud det samme.
Temaet for sangene Knut har dratt ut av kaninhatten er åtte låter tilegnet uheldige dyr. Uheldige fordi de har kommet i kontakt med oss mennesker. Under ligger det en påminnelse til oss som går på to og kjøper hans plateutgivelser, og gjør som vi vil med verden rundt oss. Det ligger en sakral og stille sympati her for de som er bakgrunnen for låtene.
Peter Green-følelsen på ­“Fuglens morgensang” er i “Man of the world”-­registeret. Du skal ha et tykt lag hjerteløshet for at ikke bluesgitaren skal slå gjennom skjoldet ditt på slutten av låta. Dette er den eneste sangen med vokal og tekst, skrevet sammen med Frida Ånnevik. 
Her er det forførende passa­sjer på reisen der du kan plukke ut mindre sekvenser fra gitar-gods som Terje Rypdal, Robert Normann, Denny Freeman, Ry Cooder, Peter Green og Chris Whitley med flere. Gitarutgaven av sacred steel-formatet føles dette mye som - i stemning og sjel. Instrumental musikk skrevet om dyrs uheldige møte med mennesket, da er det lov å søke til en viss melankoli. Musikk for de som har et hjerte som slår for dem vi har rundt oss. De som vi bestemmer oss for at kanskje ikke passer inn, eller på annet vis bare bestemmer oss for at skal leve som vi vil.
Dette er ikke en tradisjonelle dyrevern-plate. Det er ikke noe Greenpeace-stempel nede i hjørnet, og heller ikke sponset av noen sjuke amerikanske organisasjoner der fanatismen har rasert alle rasjonelle tanker. Dette er Knut Reiersruds nakne følelser, og hans elegante jammende og samspilte band som drar deg over isen for å sette følelser på hva vi har gjort. Reise et minnesmerke og et musikalsk funda­ment over hva vi har gjort. Det er for hvaler, hvalrosser, bjørner, fugler, elefanter og svaner som har bukket under i et uheldig møte med noen. 
Bandet hans har holdt sammen siden 2006 og innehar en frodighet det er få artister forunt å ha bak seg. På en av låtene her dukker Nils Einar Vinjor opp som lead guitarist i Robben Ford-klassen. Pur nytelse der denne tidløse platen viser at inspirasjonen fra hendelser vi alle kan blø for kan ende opp som vakker musikk. For både inngangen med “Keiko” og utgangen med “Rockehjulet” er fine eksempler, sammen med den vokale “Fuglens morgensang”, på at instrumental musikk er sterkt undervurdert som formidler av følelser. Og dette er et viktig bidrag når en musikalsk meny for 2024 skal settes sammen. Trenger du musikk å reise i hodet til, så er dette en stimulans du kan trenge i din formiddagsreise. Anbefales virkelig!