Christoffer “Kid” Andersen, vår eminente bluesgitarist som har etablert seg som produsent i sitt Greaseland studio i San Jose kommer her med en ny godbit. Kid har jobbet med Marcel Smith i mange år allerede. Smith er en fantastisk foredler av soul-tradisjonene fra 60-tallet og tidlig 70-tall. Som sanger er han en gigant. Og Kid har som vanlig levert et album der old school soul renner over alle bredder. Vi snakker virkelig old school soul der også størrelser som James Brown, Mighty Sam McClain og James Carr har vært. Dette er soul-gryta Marcel Smith datt nedi via gospel-sangen på 90-tallet. Første gangen jeg hørte gjennom From My Soul nikket jeg lett anerkjennende til de vokale prestasjonene, andre gangen så tok jeg meg i å juble innimellom og å tenke at jøss, her har vi årets soulplate, og tredje gangen – Marcel Smith synger bedre enn noen soulsanger du har hørt på veldig lenge. For denne plata tar store sprang for hver gang du danser deg gjennom den.
Det er så tidløst. Låter som “If you miss me” og “Wake me when it’s over” er 50-talls crooner style om kjærlighetens to sider med klassisk piano, ståbass og klubb-­atmosfære som Frank Sinatra eller Sam Cooke kunne gjort, for Marcel Smith er en soulartist som favner vidt.
Det er noe stort og ambisiøst her som er skapt av Kids tilrette­legging i Greaseland-studioet og klinisk spilleglede. På “What can we do” høres det ut som nabo­studioet til Elvis Presley sent på 50-tallet der The Jordanaires står bak og korer, og på “Nothing left to burn” kommer James Brown inn sidedøren med masse groove og uimotståelig soul-power. Med Kids gitarsolo på toppen er dette musikk som slår inn dører.
”There goes my used to be” er nesten New Jersey r&b partymusikk slik Southside Johnny & The Asbury Jukes en gang kunne lage fest av sin soul/ blues/r&b, og de råeste soulkreftene i rocken rundt Janis Joplin sparker inn med “Freedom blues”, som er assistert av en “vill” Rick Estrin. Dette forteller kanskje noe om spennet i albumet til Marcel Smith, der han har skrevet nesten halvparten av sangene selv. Noen lånte fjær fra Willie Nelson og Bee Gees. Jeg sa det jo nettopp, Marcel favner bredt. Avslutningen av albumet med nevnte Bee Gees’ “How do you mend a broken heart” må høres, med introen der han takker sin avdøde mor for musikken hun dro inn i livet hans med blant annet denne. Barry Gibb lever fortsatt, og jeg håper han får med seg denne svært uproduserte live-versjonen. 
Marcel Smith behersker alle sider ved soul og gospel-musikkens vokale kvaliteter. Det er en sjeldenhet å få oppleve sangere som dette, en sjel som dette, så bli med i den funky Boneshakers-­grooven på “Drunk”, og skål for at artister som dette får lov til å blomstre i 2024. Må høres!