Jens Olav Haugen er en kjent bassist fra 60-tallets rock’n roll og soul i Oslo. Etter at han oppdaget bluesen i 1977, guidet av Notoddens egen Kåre Virud, ble han en viktig bluesbassist i Telemarks-miljøet for både Rita Engedalens Backbone og Spoonful Of Blues. Men med Akkerhaugen Raid har det kommet til en fri og Steely Dan-velspillende klan av yngre musikere rundt veteranen. De leker frem et samspill som yrer av spilleglede og crossover-følelser fra blues til soul, funk og rootsmusikk som svinger litt på samme måte som Adam Douglas. Bare med mer trykk på blåsere med elementer fra både Chicago og Roomful Of Blues.
Det som skulle være tredje trinnet i Jens Olav Haugens solokarriere med albumet Time Flies for noen få år siden har med forrige Akkerhaugen Raids album, Nite Owl Method fra to år tilbake, tatt form av et tettere svingende bandformat med en spilleglede jeg nesten må koble til Southside Johnnys Asbury Jukes på 70-tallet. De spiller med det store hjertet utenpå skjorta, på en måte litt som JJ Grey & Mofro. Musikk som vokser, musikk som er frodig og velprodusert med det vi kan tillate oss å kalle Steely Dan-kvaliteter i lydbildet. Musikk som er blues, men som også absolutt ikke er blues i det puritanske formatet vi ser for oss begrepet i.
Og når de har med seg den legendariske Pretty Things-gitaristen Dick Taylor på tittelsporet, så er det med en svingende spilleglede og en stor berusende lyd i feststemt rock’n roll og soul som nesten tipper over i The Commitements da de lagde en fest av en film i 1991 med Andrew Strong i en frontfigur-rolle. Fest og spilleglede er ikke av veien når rock’n roll og soulmusikkens krefter skal feires, og den klassiske vibben Jens Olav Haugen har fått bakt inn da han skrev denne låta er både tidløs og uimotståelig. 
Det fine med Akkerhaugen Raid er at de blander sammen nåtid og fortid i et rikt samspill med blåsere, gitarer, tangenter og en meget aktiv rytmeseksjon som er så mye mer enn blues, så mye mer enn soul, så mye mer enn rock’n roll, som sparker inn dører i retning funk, og noe New Orleansk brygg. For låter som “Rooster time” har både elementer av Dr Johns tidløse voodoo og Randy Newmans store kraft som frodig låtskriver. Randy Crawfords soul og r&b finner du biter av i “Dazzle me”. Litt av Per Bortens soul-rock kraft som han hadde med bandet The Moving Oos i “Pasta & wine”. Blood Sweat & Tears-kraften i soul og rock’n roll og blues kan dokumenteres på “Friday night”. 
Den lekne soulrock-grooven på “Get on top” føles som i en blanding av 60-tallet og dagens Adam Douglas, og vil garantert holde liv i et konsertpublikum. Og de kan også smyge seg under huden som en soulkvalitet a la Donny Hathaway der de fortsetter med soulballaden “Happy anyway”. Spille­glede, god lyd og gode låter. Albumet er spilt inn i Juke Joint Studio på Notodden, kjent for magien som får ting til å føles riktig, og dette er musikk som vokser inn på deg og gjør alle hverdager mer eller mindre til en fest.  
Spillegleden er uimotståelig på samme måte som da du hørte belgiske The Seatsniffers eller britiske Rockpile første gang. Noen ganger er pakken bare rett til hjertet, som tilfellet var med de to bandene vi nevner, men det skal sies at albumet må høres tre ganger minst før du har pakket det helt ut og fått det under vesten. Gjør du en kjapt Spotify-sjekk på albumet så kommer du ikke til å oppdage hvor sterk denne utgivelsen egentlig er.
Akkerhaugen Raid har mange gryter de koker låtene sine i. De er dyktige musikere som legger mye tid i å få blåserarrangementene til å høres ut som de er laget i den dyre enden av skalaen uten at de mister nerven og impulsiviteten. Som band er dette deres beste album så langt, og en klar vinner i 2024.