Album nummer ti fra denne vestlandske blueskvartetten anført av sunnfjordingen Arle Hjelmeland, sanger, låtskriver og munnspiller og talentspeider extraordinaire. Ja, for det må sies at han som eneste gjenværende originalmedlem fra bandets spede begynnelse på 80-tallet har hatt en egen evne til å knytte til seg gode musikere og oppdage unge talenter som i GTC har fått skolering i en helt spesiell miks av west coast jump blues, New Orleans R&B og vokalgruppe R&B. Dagens utgave med Steinar Karlsen på gitar, Morten Skage på bass, orgel og Einar Olsson på trommer og perkusjon, og alle tre på bakgrunnsvokal har eksistert noen år og har blitt særdeles samspilte. Det er bandet som helhet som er kreditert som produsenter, mens de enkelte medlemmene er kreditert som medkomponister med Arle Hjelmeland på flere av låtene. Bandet er tettere på New Orleans og jump blues-røttene enn de har vært på de senere platene, som beveget seg inn mot garasjesoul. Denne tilbakevendingen betyr paradoksalt nok også at de fornyer seg. De spiller løsere og ledigere når de er nærmere røttene sine enn når de kanskje prøver å bevise noe ved å spille hardt og trashy. Ikke for det, gitaren til Steinar Karlsen er tøff så det holder når han som få andre norske gitarister får til det sursøte stinget til Johnny «Guitar» Watson anno «Hit the Highway». Arle Hjelmeland er ikke bare en bluessanger som kan tradisjonen fra A til til Z, han er en storyteller med gehør for slagerne og den populærmusikalske sangboka fra Cole Porter via Johnny Mercer og Bobby Darin og fram til den distingverte Themsen-soulen til Nick Lowe, uten aldri tape kontakten med Percy Mayfield (ikke Curtis nå) og Willie Dixon. Hjelmeland bruker bluesklisjeene innenfor popmusikkens form. «Soul Hawk» har hitpotensial og «Freezin’ Penguin» er rett og slett en imponerende låt som på en elegant måte sier noe om coolhetens pris.