ROBERT FINLEY

ROBERT FINLEY - Black Bayou

ROBERT FINLEY
Black Bayou
Easy Eye Sound

Mesterverket i karrieren så langt

Det fjerde albumet fra syttiåringen Robert Finley som platedebuterte for seks år siden, er mesterverket i karrieren så langt. Rått og upolert og spilt inn live i demonprodusenten Dan Auerbachs Easy Eye Sound Studios i Nashville, Tennessee. Auerbach har fått fram essensen av hans svarte gospel, blues og soul gjennom tolv uforglemmelige sanger. Tekstene er blitt til der og da fra Finleys erindringer av et liv med jakt, fiske og fangst tett på elementene i et frodig sump­landskap ved alligatorelva Black Bayou nord i Louisiana. Og om musikerlivet på veien og verden rundt. I en sørstatslivsform der muntlig fortellertradisjon har skapt store litterære forfatterskap, singer-songwritere og bluespoeter. 
Sangene er fylt av humor og vemod, glede og savn, begjær og livslyst, gud og djevel. Swamp blues og sørstatssoul. Det er John Lee Hooker og Slim Harpo. R.L. Burnside og Otis Redding. Det er Dan Penn og Tony Joe White. Men originaltappet Finley og funky på alle måter.
Kjernen i studiobandet er de samme som spilte på fjorårets hill country-blues med the Black Keys (Delta Kream): Kenny Brown (elgitar, slidegitar), Eric Deaton (bass), Sam Bacco (perc.), Ray Jacildo (orgel, Wurlitzer) pluss Jeffrey Clemens (G. Love & Special Sauce) på trommer. I tillegg er Black Keys-gutta Auerbach på el-gitar og Patrick Carney på trommer og Finleys datter og barnebarn på koring. 
Åpningssporet «Livin’ Out A Suitcase» innledes med trommeriffet fra Dr. Johns «Walk On Gilded Splinters» i swampversjonen til Johnny Jenkins, innspilt med Allman Brothers og Butch Trucks på batteri og samplet i Becks globale hit «Loser». Så snart Finley begynner å synge er han i falsettmodus og mollblues à la «Thrill Is Gone/I’ll Play the Blues»-modus og veksler med talkin’ blues og preken: «I been around the world and seen some of everything/I’ve been around the world girl, seen some of everything»... – verden rundt fra by til by, spilt og bodd i koffert. Finley synger som en Bobby «Blue» Bland med en groove av en annen verden.
Med et saklig «awright» til musikerne går det rett over i «Sneakin’ Around» til vampen av Lowell Fulsons «Tramp»-riff (ifølge Knut Reiersrud kalt «Skagerak» av R&B-gjengen på Club 7) som snart suger oss inn på Clarence Carter-frekvensen i «Snatchin’ It Back» fra Rick Halls FAME studio i Muscle Shoals. Bedre blir det ikke på en lørdags kveld som snart går over i søndag og avslører at ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Finley ler innvendig og framfører «Miss Kitty» som en høysang til begjæret, og den er en fjern slektning av «Venus» med Shocking Blue («She’s got it»). 
Kenny Browns slidegitar skinner i beste McDowell/Burnside-stil i «Gospel Blues» til rimsmedkunst som «Well, well I got to tell ya the truth … Once I get to heaven all my troubles will be over/once I get to heaven I’ll be hanging out with the great Jehovah/ I’ll probably quit drinking then ‘cause I’ll be happy being sober”. 
I samme stemmeleie er ”Nobody Wants to Be Lonely”. Om frykten for alderdommens ensomhet, som med de magiske gitarakkordene fra Jimi Hendrix’ «The Wind Cries Mary» bidrar til den musikalske dybden og uttrykksrikdommen på plata. Sangene går fra høydepunkt til høydepunkt, “What Goes Around (Comes Around)» tar opp mer swamp groove fra aksen Tony Joe White/Creedence/Allman Brothers/Dr. John, men glir organisk inn i Finleys musikkverden. Det beste kommer til slutt i den seks minutter lange snakkebluesen om gutten som blir brukt som alligatoragn i elva Black Bayou, Louisiana der Finley etter ­sigende lærte å svømme. På forsiden av plateomslaget er han avbildet på elvebredden. Chomp-chomp!