Det er ikke ofte en starter en plateanmeldelse med å foku­sere på coveret. Men The Dig 3’s nye album har et foto på forsiden som er en moderne versjon av Grant Wood sitt berømte maleri “American Gothic”. Originalmaleriet fra 1930 med det alvorlige farmerparet med en høygaffel mellom seg formelig oser av dysterhet og pietisme. Dystert kan en i hvert fall ikke kalle The Dig 3 sin musikk. Trioen sprudler av spilleglede og artige påfunn.
Vokalist og gitarist Andrew Duncanson, munnspiller Ronnie Shellist og multiinstrumentalist Gerry Hundt er The Dig 3. Førstnevnte kjenner vi best som frontmann i Kilborn Alley Blues Band, mens Hundt opererer ofte som one-man-band og har gjort ting blant annet sammen med Nick Moss og Corey Dennison. Shellist bør og være et navn en nikker gjenkjennende til, om en har litt mer enn overfladisk interesse for dagens blues i “The Windy City”. Det var under pandemien at de tre Chicagoartistene kom sammen i Shellists bakgård for å jamme litt. Samarbeidet ble raskt formalisert, og i fjor kom deres selvtitulerte debutalbum. Et album som høstet gode kritikker.
At de fremdeles har det gøy sammen er tydelig på opp­følgeren, “Damn The Rent”. Her er det snakk om røff og jordnær blues. Ikke en eneste moderne effekt. Ikke en eneste lang gitarsolo. Rett og slett kjemisk fritt for alt som ligner på moderne bluesrock. At en trio kan skape et fullt bandsound live i studio uten overdubbinger skyl­des nok at de har Gerry “One-man-band” Hundt i sin midte. Han kan traktere både bass og trommer samtidig og utgjør en rytmeseksjon helt alene. 
For å få en slags pekepinn på hva gruppa bedriver, må vi til Maxwell Street, handlegata i Chicago, som tiltrakk seg mange afroamerikanere. Særlig på søndagen, som var markedsdag, søkte mange bluesartister ned dit for å spille for tips. For å overdøve gatas støy, oppsto her en røff og upolert bluesstil. Men Maxwell Street er for lengst gjort om til et parkeringshus, og det nærmeste du kommer denne musikken i dag er kanskje The Dig 3. Skjønt, gutta har mange flere farger i fargeskrinet sitt. Åpningssporet "Take A Ride” har Bo Diddley groove, mens  “All The Love That I Got” er en Chicagoshuffel med en dæsj av southern soul. “Big Water” er en boogie av den sorten John Lee Hooker gjorde med en gitar som bare går og går uten akkordskifter. På instrumentalen “Chuck & Willie” er det et orgel som definitivt ikke er av den moderne sorten, og på “Golden Tooth” tar endelig Hunt fram mandolinen sin. Han er en av de få i Chicago som har tatt opp arven fra Johnny Young på dette instrumentet. “Coconut Curry Dance” minner nesten om tidlig Faboulus Thunderbird, mens instrumentalen “Blaco Boogaloo” er en funky sak, som likevel glir inn i det gjennomgående “old time” lydbildet. Apropos “Old Time” så er vi på  “Old Dog” helt tilbake til tyvetallets hokum blues, med kazoo og det hele. 
Låtene er alle bakt på guttas hjemmebakeri, hvor Duncanson har spesialkompetanse med å skrive tekster. I tillegg er han benådet med en god bluesrøst og vet å variere sitt gitaruttrykk. Ett ekstra klapp på skulderen bør også Shellist få. Hans munnspill er mer utfylling enn det er lange munnspillsoloer, selv om han på “Red-Tailed Hawks” virkelig får utfolde seg på Mississippiharpa. 
To bonuskutt som "Dig 3 BIG" er Duncanson og Hundt med venner som gjør en funky og en southern soul låt. 
I en tid der det virker som bluesen lener seg mer og mer på rocken, er det befriende å høre på et album som er reinspikka blues. Dette er DIG.