DANIEL ERIKSEN
DANIEL ERIKSEN
Narrative Boogie
Pzydeco Records
En oppvisning fra en bluesmusiker som har modnet dramatisk
La meg gjøre dette klart fra begynnelsen av - dette er ingen saklig og/eller nøytral omtale. Dette vil være en omtale vesentlig farget av at jeg har reist med, hatt omgang med og også booket Daniel til konserter i Østkanten Bluesklubb i Oslo gjennom en periode på flere år. På godt og… - nei, bare godt forresten, er Daniel blitt en mann og en musiker jeg betrakter som en venn. Mye av dette materialet er stoff jeg har kunnet følge gjennom flere utviklingsstadier og i flere utgaver. Sånn sett er jeg i en privilegert situasjon denne gangen der jeg slipper å forholde meg til ukjent materie. I stedet kan jeg glede meg over behandlingen mange av disse trolsk stemningsrike sangene har fått underveis i studio. Og når vi nå har fått plassert anmelderen i forhold til plata som foreligger er det muligens på sin plass å si noe om arvtakeren til ”Moonshine Hymns” fra 2014. Den fikk toppkarakter her i bladet av en herværende skribent, og det var med en viss uro jeg satte meg ned med ”Narrative Boogie” - forventningene var der, og hva i all verden skulle jeg finne på for å trekke dette videre fra sist. Fra første tone viser dette seg som poengløse bekymringer. For der forgjengeren var et mesterstykke som fullt fortjent er blitt prisbelønnet og skaffet Daniel Bluesprisen og et visst internasjonalt fotfeste, så er ”Narrative Boogie” en oppvisning fra en bluesmusiker som har modnet dramatisk på de tre årene som er gått. Med den største selvfølgelighet inviteres vi inn i Daniel Eriksens verden av klassisk deltablues - musikken som sliter i dag, der fanebærerne er få og utfordringene til lytteren først og fremst er kravet om et åpent sinn og viljen til å lytte. Da blir du til gjengjeld presentert for en kultur og et verdensbilde der det overnaturlige er det naturlige, og spiritualitet og åndelighet en del av dagliglivet. Musikk, rytme og kulturell påvirkning som finner sin opprinnelse i liv og en verden vi alle skal være glade vi slapp å være en del av. Samtidig en verden som ga oss rytmemønstre og musikk som rører ved den innerste urkraften i menneskene, ut av det kommer en musikalsk opplevelse som vil forandre deg og gjøre deg til et bedre menneske - jeg lover. Det hele tar til med en gammel konsertfavoritt, Mississippi Fred McDowells ”Kokomo”, og i motsetning til Freds versjoner er det denne gangen mulig å følge teksten. Son House’s ”Pearline” følger på - før han følger opp med en av sine egne, og ”Lula Looks Dangerous” står pålestøtt opp mot sammenligningen med klassikerne. Og riktignok er vi i en verden av klassisk bluesboogie, men det hindrer ikke Daniel i å skrive steinhard samfunnskritikk i ”Refugee Camp Moan” - en låt som burde føre til at flere av oss setter velstandsboblen fast i halsen. På ”Footprints” dukker countrybluesgitaristen Bill Abel opp. Bill er en av de som jobber hardt for å ivareta den klassiske bluesmusikken. Han er også en mann som er blitt en venn og samarbeidspartner etter mange års reising i deltaet. Ut av gitaren hans kommer det ren magi, og får du sjansen til å oppleve ham – med eller uten sine norske venner – er det bare å slå til. Aisha Joof er et nytt bekjentskap, stemmen er praktfull og moden. ”Wreck On The Highway” er gjort av mange, Roy Acuff og Charles Louvin’ blant dem. Daniels utgave er fatalistisk skummel, antakelig akkurat som han ville ha den. ”Narrative Boogie” er nettopp det - en instrumental der Daniel lar gitaren snakke. T-Model Fords ”Cut You Loose” følger på før Daniel lar sin egne sanger ta over. ”My Skinny Pony” er en av, i den grad det er mulig å ha det, favorittene mine på denne plata. Den virkelige skatten har han like vel spart nesten til slutt, der 91 år gamle Cadillac John Nolden gjør en vakker versjon av tradisjonsgospelen ”12 disciples”. Og la meg ha sagt det, huskonserten hjemme hos Bill Abel med Daniel Bill Abel og Cadillac John er et av de definitive høydepunktene på de drøyt femti årene jeg har hatt et forhold til musikk. Jeg vet konserten ble spilt inn i sin helhet, og det er bare å krysse fingrene for at vi får høre resten en gang - overjordisk hallusinatorisk skjønnhet. Dette korte møtet med Cadillac John er i seg selv en skatt jeg er takknemlig for. Så slipper han oss ned med en avsluttende instrumental. Svært passende at vi runder av med ”Bye, Bye, I’m Going To See The King”. ”Narrative Boogie” er blitt såvel en kraftprøve som en oppvisning - en samling musikk der andre musikere blir stående og skrape brydd med foten. En seier for kulturformidleren som har viet livet sitt til intense opplevelser, musikeren og musikkelskeren og mennesket Daniel Eriksen. Tusen takk.