Bluesnews

Et tettpakket program ble gjennomført med forbilledlig presisjon på de tre scenene i Arena Nord. Publikum fikk 10-15 minutter til å forflytte seg den korte avstanden fra Arenascenen til Blueshallen eller omvendt, noe som fungerte strålende. Vanen tro startet Bluesnews’ utsendte med konsertene på spillestedet Maskinhallen. Her var rammen mer intim – dog ikke fullt så intim som på den lille Freddy’s Bar, som dessverre måtte holde stengt i år på grunn av eierskifte. 

Bernard Allison
Torsdag kveld sto Bernard Allison med band og Tommy Castro & the Painkillers for underholdningen, og begge bandene viste seg å være i meget god form. Begge kom mer eller mindre direkte fra Legendary Rhythm & Blues Cruise, og de var tydeligvis veldig godt samspilte – uten å vise tegn til tretthet. En gnagende redsel for en kjedelig bluesrockkveld ble dermed raskt gjort til skamme.

Tommy Castro
Vi fikk servert god vokal fra Tommy Castro, som opptrådte med sitt faste, erfarne band, The Pain­killers. Dette bandet har vunnet prisen «B.B. King Entertainer of the Year» hele fire ganger på Blues Music Awards i Memphis, senest i mai i år. Det var derfor grunn til store forventninger, og heldigvis skuffet ikke Tommy Castro & the Painkillers. Castro var i toppform både vokalt og instrumentalt da han og bandet åpnet med tittelsporet fra det prisbelønte 2021-albumet, A bluesman came to town. Akkurat som Bernard Allison unngikk Tommy Castro fint monotoni ved å variere uttrykket. 
Som i Bernard Allisons sett var det konstant store smil på scenen, og stemningen var også veldig god i Maskinhallen, da Tommy Castro & the Painkillers bekreftet sin status som et av bluesverdenens beste liveband.

Over :Tommy Castro. Under: Marquise Knox. (Foto Frank Nielsen).

Marquise Knox
Dag to i Maskinhallen startet med den amerikanske trioen Marquise Knox, Dexter Allen & Lady A, som ­turnerer under navnet «Chicago Blues Festival». I virkeligheten er det Marquise Knox sitt band som backer opp de tre solistene etter tur og i ulike kombinasjoner. Knox var den første frontmannen og leverte en flott opptreden med sterk vokal og fine, klare gitarriff på soulbluesnummeret «You keep asking me», som hadde Curtis Mayfield-vibber. B.B. King­-inspirasjonen var tydelig i Knoxs bruk av vibrato.
Dexter Allen sto absolutt ikke tilbake for Marquise Knox da han erstattet ham på scenen. Allen imponerte med en skikkelig fin sangstemme. Han ble i bandet da Anita White, med artistnavnet Lady A, inntok scenen. Hun er en kraftfull vokalist ved Koko Taylor-skolen med en rå og hes stemme.

Turen gikk deretter videre til Arena Nord og selve begynnelsen av Blues Heaven. Bernard Allison åpnet ballet på Arena Scene med et sett veldig likt gårsdagens konsert i Maskinhallen. Neste konsert var også et gjensyn for de som hadde vært i Maskinhallen, da Marquise Knox, Dexter Allen & Lady A sto på programmet som første navn på Blues Hall-scenen.

Alvin Youngblood Hart
Youngblood Harts musikk er basert på deep delta blues og hill country blues; den er intens, men den krever også at du lytter intenst – ellers fanger du bare opp monotonien og ikke den hypnotisk attraktive fremføringen. Youngblood Harts hjemsøkende egenskaper kan sammenlignes med Skip James’, og han ga oss også noen få låter fra James’ repertoar. Alvin Youngblood Hart er en stor bluesartist, og forhåpentligvis blir det en sjanse til å se ham igjen på dansk jord. Men Blues Cafe var ikke det rette stedet, og Bluesnews måtte forlate ham for tidlig, for nå skulle det skje noe på Arena Scene.

Robert Finley
Finley var en av de store opplevelsene på Blues Heaven 2022. Den 69 år gamle amerikaneren opptrådte med samme band som i fjor, men Finley var stjernen som oppmerksomheten helt naturlig samlet seg rundt. Bandlederen var i et herlig humør som raskt spredte seg utover salen. Med sitt energiske og velbalanserte blues- og soulshow markerte Robert Finley seg nok en gang som et av festivalens sterkeste kort.

Mitch Woods
I Blues Cafe-området hadde Mitch Woods startet sitt solosett, og da Bluesnews kom, hadde han fått selskap på scenen av The Texas Horns’ anerkjente tenorsaksofonist Kaz Kazanoff. Woods viste ikke bare sin teft for West Coast blues, men også for New ­Orleans R&B, boogie-woogie, stride og rock & roll. Han virket som en pianist som kunne spille alt som falt ham inn. Han spilte utmerket, men det var også et velkjent repertoar, og kanskje ble det litt for koselig og dermed også litt lite spennende.
Vi dro fra Mitch Woods for å få et glimt av konserten med Tommy Castro & the Painkillers som hadde startet i Blues Hall. Han spilte et sett som i stor grad var å kjenne igjen fra torsdagens konsert i Maskin­hallen, og igjen var det avslutningen «Serve me right to ­suffer» som var høydepunktet – en utmerket opptreden med fint, fint bluesspill av Tommy Castro.
Tommy Castro kan sies å tilhøre bluesrock-kategorien, men følelsen hans for blues er ubestridelig, og det gjøres ganske bra når han tar de gamle blues­riffene og «pumper dem opp» som i «Freight train» eller «The devil you know ”.

Vi fikk en smak av Knock-Out Greg & the Scandinavian Blue Flames, som nå spilte i Blues Cafe. Det svenske bandet – Greger Andersson (msp/vokal), Fredrik von Werder (piano), Jonas Göransson (bass), Marcus Andersson (trommer) og Tomi Leino (gitar) – sto for en fet old-school Chicago blues-sound, som vi gjerne skulle ha hørt mer av. Tomi Leino, den dyktige finnen, spilte med en pågående no nonsense-attitude, og Knock-Out Gregs litt nasale sangstemme var sterk og klar.

Doug MacLeod
Lørdag ettermiddag kunne man velge å flate ut og samle krefter til siste festivalkveld, eller man kunne gå til Arena Nord allerede klokken 12, der Blues­kafeen bød på konserter med Ian Siegal og Slam Allen. Det tredje alternativet, som Bluesnews valgte, var å returnere til Maskinhallen hvor det også sto to konserter på programmet fra klokken 12. Den første var en solokonsert med den amerikanske gitaristen og singer/songwriteren Doug MacLeod. Det var et koselig og morsomt møte av høy musikalsk klasse, hvor Doug MacLeod demonstrerte hvordan man kan få utrolig mye ut av bare en sangstemme, en akustisk gitar og en slide.

Vidar Busk og Mitch Woods
Neste mann på scenen var Mitch Woods, og samspillet vi hadde savnet dagen før på kaféscenen fikk vi høre nå. Mitch Woods stilte med sitt Rocket 88’s, som ved denne anledningen var satt sammen av musikere fra kremen av norsk blues. Bill Troiani på bass, den allsidige Martin Windstad sørget for strålende svingende trommespill, og kanskje Norges største bluesikon, Vidar Busk, var med på gitar og kor. Selvsagt fikk vi Mitch Woods selv på piano og vokal, og med seg gjennom hele settet hadde han også The Texas Horns på blås og kor. Det ga mye fylde i lyden, noe som var perfekt for en Mitch Woods som har hentet sin musikk fra rhythm & blues-orkestrene ledet av navn som Louis Jordan, Wynonie Harris og Roy Milton.
Busk strålte også med store smil gjennom hele konserten, og det var tydelig at han likte sin rolle i bandet. Det var mye å glede seg over, for de spilte rett og slett fantastisk, og publikum hadde også tydeligvis en fest.
Neste stopp var Blues Hall, hvor vi endelig fikk ­sjansen til å høre en full konsert med Dylan Triplett, igjen backet av The Simi Brothers. De gikk rett på med en funky «Barnyard blues», og igjen imponerte Dylan Triplett med sin sprudlende fremtoning, karisma og deilige soulbluesstemme. 

Vidar Busk, Martin Windstad og Mitch Woods. (Foto: Frank Nielsen).

Tommy Emmanuel
Blues Heaven 2023 skilte seg fra tidligere års festi­valer ved å ikke ha det store blues-trekkplasteret. De seneste utgaver av festivalen har hatt publikums­vennlige navn som Bobby Rush, Ana Popovic, Kenny Wayne Shepherd, Buddy Guy og Robert Cray, som alle har bred appell. I år var navnet øverst på plakaten gitarist Tommy Emmanuel. Og det var med en viss spenning Bluesnews entret salen foran Arena Scene, for ville Emmanuel i det hele tatt spille blues? Og ville bluespublikummet ta ham godt imot?
For å svare på det siste først: Ja, Tommy Emmanuel ble møtt med stor entusiasme. Og Bluesnews hadde også merket seg at flere festivalgjengere hadde nevnt at det først og fremst var den australske gitartrollmannen de hadde kommet for å se.
Han innfridde tilliten med en oppvisning på den halv­akustiske gitaren, som bekreftet hvilken blendende tekniker han er. Det skjedde i et forrykende tempo, med Emmanuels fingre som beveget seg på gripe­brettet raskere enn øyet kunne følge. Samtidig inkorporerte han små triks der han brukte kroppen på gitaren som et slaginstrument eller slo på den i stedet for på strengene.
Tommy Emmanuel fremsto som en ekte showmann, profesjonell og med full kontroll over situasjonen, men også med en frisk, glatt kjekkhet som ikke falt i smak hos alle. Emmanuel legger ikke skjul på at hans største inspirasjonskilde og forbilde er den nå avdøde Chet Atkins.

Ian Siegal
Hvis Tommy Emmanuel kunne virke glatt, var Ian Siegal det motsatte. Han var også en showmann, men han la for dagen en krass og sarkastisk humor som noen ganger så ut til å sette publikum i tvil om han spøkte eller bare var sint eller selvopptatt. Vi tør å avsløre at det var på spøk. 
Like ugudelig som Ian Siegal kunne være i sin tale, like gudfryktig var en stor del av repertoaret. Gospelsanger og spirituals utgjorde omtrent halvparten av de dusin låtene vi hørte ham spille. Ian Siegal har en personlig og ganske fyldig, hæs sangstemme som kan sammenlignes med avdøde Kelly Joe Phelps. Ian Siegal ble igjen et veldig positivt bekjentskap på Blues Heaven.

Keeshea Pratt
Nesten hver utgave av Blues Heaven har hatt sin egen bluesdronning. Store sangere med enorm scene­tilstedeværelse er en tradisjon på festivalen, som tidligere år har hatt navn som Kat Riggins, Shemekia Copeland, Thornetta Davis og Nora Jean Wallace. I år var de fremste Lady A og Keeshea Pratt. Pratt er et relativt ubesunget blad i den store bluesboken, men etter opptredenen i Blueshallen å dømme kan hun godt være på vei mot noe større.
Uansett ble det en stormende energisk konsert, der Keeshea Pratt opptrådte med stor autoritet og hadde salen i sin hule hånd. Hun hadde også god hjelp, for backingbandet hennes var ingen ringere enn Zac Harmon & the Drive, som hadde avsluttet forrige festivaldag så elegant. Og så var The Texas Horns tilbake på plass.
Til slutt ble det festlig, populært og hyggelig da Keeshea Pratt inviterte fire kvinner fra publikum til å danse bak seg under Tina Turners arrangement av «Proud Mary».

Danielle Nicole og Monster Mike Welch. (Foto: Frank Nielsen).

Danielle Nicole
Vi ikke ville gå glipp av starten på neste konsert på Arena Scene, så turen gikk rett til storsalen der vi hadde gledet oss til å høre Danielle Nicole feat. Monster Mike Welch. De gikk ut i klassisk powertrio-­format med Danielle Nicole på bass og vokal, Brandon Miller på gitar og Ray Pollard aka Go-Go Ray på trommer. Og det ble raskt klart at Danielle Nicole er en sanger i verdensklasse med klare paralleller til Susan Tedeschi.
Monster Mike Welch ble ropt opp, og han tok umiddelbart konserten i en mer tradisjonell bluesretning. Monster Mike Welch er veldig bra! Han så forresten også bedre og sunnere ut enn på lenge, og viste seg også å være en bedre vokalist enn noen gang.
Konserten med Danielle Nicole og Monster Mike Welch var et ekte Blues Heaven-øyeblikk, en musikalsk begivenhet som man var glad for å ha vært vitne til.

Konklusjon
Konklusjonen på årets Blues Heaven må være at det var få feiltrinn og veldig mange gode opplevelser. På toppen var Danielle Nicole feat. Monster Mike Welch, Robert Finley og Mitch Woods & his Rocket 88’s. Toppkarakter skal også gis til festivalens lydteknik­ere. Det er en fornøyelse å være på en konsert der man kan høre hvert eneste ord som synges og skille instrumentene fra hverandre, og det hører virkelig til sjeldenhetene. Hatten av for Blues Heavens lydgutter!
Man skal også berømme disiplinen som festivalen ble gjennomført med. At det i det hele tatt er mulig å gjennomføre 17 konserter uten å komme bak skjema er en bragd som gir respekt, og det samme er oppfinnsomheten som ble vist ved de få anledningene noen ikke var der de skulle være til rett tid.
Så det skal også gis ros til Blues Heavens-crewet, til den alltid åpenbare konferansier Paul Benjamin og til Blues Heavens-grunnlegger og arrangør Peter Astrup. De kommer på plass igjen neste år, når Blues Heaven finner sted 8.-9. november.

Du kan lese hele saken fra Blues Heaven på web­sidene til bluesnews.dk.