Den ukronede dronningen av countryrock og outlaw country holder stilen på sitt album nummer tre. Ti låter klokker inn på i underkant av førti minutter, alle sammen signert Nikki Lane, noen av dem i samarbeid med andre. Hun synger med en kraft og en feeling som høres ut som den har fått næring fra pionerer innenfor rockabilly og Nashville Pop som Wanda Jackson, Brenda Lee og Skeeter Davis, uten å være utspjåket retro. Hun er en moden og moderne artist med tekster om relasjoner og livet som leves i dag. Hun er både rå, øm og myk. Ikke minst om det være levebrødsmusiker på veien. Åpningskuttet «700 000 Rednecks» sier noe om hvilket publikum som skal til for å få henne til toppen. Elsker denne sangen, og etter noen spillinger kommer jeg på hvorfor melodien virket så kjent. Den er en blanding av Willie Dixons «Spoonful» og Titus Turners «Sticks And Stones», mest kjent ved henholdsvis Howlin’ Wolf og Ray Charles. Med hvinende pedal steel, en vegg av gitarer, en pianist som dels høres ut som Jerry Lee Lewis og dels Leon Russell, og bakgrunnsstemmer som veksler mellom hvit sørstatsgospel og doowop-­inspirasjoner, er Nikki Lane det suverene midtpunktet i låter som er full av hooks, licks og overganger til å få gåsehud av. Der ute i digitalskyen ligger det for øvrig videoer av flere av låtene. De som opplevde henne på Mono i fjor ble sjarmert i senk. 16. juni spiller hun på Park­teatret i Oslo og 17. juni er hun på Bergenfest.