Noen av de virkelig store bluesartistene i dag er i altfor stor grad blitt middel­havsfarere, med for lite originalitet og på halv maskin. Hvertfall i forhold til deres uomtvistelige potensiale og talent. For meg har Coco Montoya vært litt slik en artist, men han er en glimrende blues/rock-­gitarist i bunn, og med en Eric Clapton-røff stemme som ikke har blitt dårligere med årene. Her vrenger han sjela glimrende på mange låter, og det er tid for å revurdere oppfatningen av Coco Montoya!
Selv om han utgir sine plater for Alligator Records, den mest markante blues­labelen siden 70/80-tallet, har Coco Montoya slitt med å overbevise 100%. Men her er gode nyheter fra mannen som har gått i lære hos Albert Collins og John Mayall. Coco har, trolig for første gang, tatt med seg sitt eget turneband inn i studio i stedet for slepne studiomusikere som han gjerne tidligere har brukt. Live-følelsen sitter i mange av låtene, og da kommer nerven jeg har etterlyst på hans tidligere plater. Også vokalt er han råere, mer nervefylt og friere enn jeg har hørt han før.
På «Coming In Hot», hans sjette album for Alligator og hans ellevte i karrieren, smaker det av fugl, selv om det fortsatt er et par tilbakefall på låter som faller uinteressante og overfladiske i første øyeblikk. Men det er bare å skrive friskmeldingen, selv om det er et par-tre pauselåter der du kan gå på do, hente en ny øl i kjøler’n eller betale en regning på nettbrettet, for etter en lengre pause under korona-­tiden er dette det beste han har gjort. Bare det å bruke sitt eget band, og deres eget hjemmestudio, hvorfor har ikke Coco gjort dette før?
Fra den rå starten på plata med “I was wrong” (en låt mange burde ta til sitt bryst, vi har alle vært der), der stemmen er råere og gitarspillet mer inderlig og sjelfullt enn du noen gang har hørt Coco på plate, til han henter frem den inderligste Gary Moore-følelsen på cover-versjonen av Lonnie Macks “Stop”, er det bare å sjekke puls­klokka. For da han avslutter albumet med den fete og frie lyden av funky bluesrock og et pianodrevet riff på allsang-låta “Natural born love machine” har du, som meg, nok fått et nytt syn på Coco Montoya. 
Jeg vet ikke om du helt mister kontrollen eller faller ned av vaglen, men dette albumet har så mye følelse som grafser tak i sjela og følelsene dine at det er greit å leve med noen skjønnhetsfeil. Og når han slår av lysene og synger nesten nakent med bare funklende backing i soul-landskapet på “What did I say”, vel, det er i slike øyeblikk at men gråter bare på grunn av en sang.
Han går også for det store bluesrock-soundet på sørstatsvis med Allman Brothers-følelser på rekke og rad med “A chip and a chair”, der følelsen for musikken, for grooven, sier alt om hva som betyr noe om man virkelig vil lage en god plate: At man legger sjela si i det!
Alt faller på plass på dette fine albumet der Coco Montoya og bandet låter som de gjør live. “The three kings and me” er et slepent testament mot slutten av plata!
Det er ikke bare å gå i lære hos Albert Collins, å være en adpotert sønn av en av de største gitaristene i amerikansk blues og komme ut på den andre siden med noe som ligner et eple som har falt ved stammen. Men med albumet “Writing On The Wall” er det akkurat det som har skjedd. Glem hans tidligere album, eller hans plusser og minuser du må ha skrevet om hans musikk i margen tidligere, for det er dette albumet du må ha. Her gløder det, her river stemmen hans, her treffer tekstene hans, og gitarspillet: Vel, det har i grunnen alltid vært eksepsjonelt!