71 årige Mick Kolassa ga ut sin første skive i 2014.  Siden har han gitt ut en jevn strøm med album. Sånn cirka et i året, og innimellom dette flere album og singler som bare er utgitt digitalt. 
Økonomen, som er født i Michigan, er en av de som beviser at det aldri er for seint til å gjøre det en har mest lyst til. For tyve år siden flytta han til Mississippi. Da tok bluesinteressen virkelig fyr, og han ble etter hvert musiker på heltid. For et par år siden, etter at kona hans døde, flytta han til Memphis, uten at det har bremset hans iver og skaperglede. 
Nå slipper Kolassa sin fjortende skive, som tittelen tilsier et rent akustisk produkt. Da tenker du kanskje sparsomt instrumentert country-blues? Men nei. Med to gitarer, ståbass, trommer og piano er det et fyldig og tøft lydbilde vi får servert. Når Kolassa i tillegg trekker den ene etter den andre av musikalske venner opp av hatten, er det nesten så en glemmer at dette er hel-akustisk musikk.
Som vanlig har han med seg vennen Jeff Jensen som produsent og på gitar. Det har visst heller aldri vært et Kolassa-album, uten at munnspilleren Eric Hughes bidrar. I tillegg har vår mann denne gangen funnet en ny vri. Keyboardist Rick Steff har på tre låter bytta ut pianoet med trekkspill. Det funker som bare det. 
Det hele starter med “Educated by the Blues”, en låt om at skoler og universiteter kommer til kort, sammenlignet med den utdannelsen bluesen kan gi. Doug MacLeod bidrar med nydelig slidegitar. “You Gotta Pay The Price” handler om urettferdigheten ved at noen er født med en sølvskje i munnen, mens andre må leve fra hånd til munn. Her får vi første eksempel på et forsiktig trekkspill som høres som et teppe i bakgrunnen. 
“Sugar In Your Grits” tar opp et velkjent tema. Det om at bluesen i dag er på ville veier med endeløse gitarsoloer og liten fokus på tekster. Eneste coverlåt er Guy Clarkes “Baby Took a Limo To Memphis”. Denne får et absolutt løft i og med at Libby Rae Watson bidrar med god gammeldags bluesvokal. 
“Hurt People” har et tema som burde være svært aktuelt i USA i dag. Hat som avler hat. Her er det koring av Reba Russell og Susan Marshall. Albumets perle er “Memphis Wood”. Bruken av trekkspill gir assosiasjoner til noe The Band kunne gjort. Dessuten hinter både låttittel og åpningslinja “I Once Had A Girl”, til en låt fire karer fra Liverpool engang gjorde. Du vet hvilken. 
På “One Hit Wonder” gjentar Kolassa trylleformularen med trekkspill. Både denne og flere andre låter beveger seg mer i retning av americana og singer-songwriter enn rein blues. I mine ører er det de låtene som fungerer best, også i forhold til Kolassas vokalferdigheter. Det vokale er nok hans lille hemsko. Han har absolutt en særegen stemme som forteller om et levd liv, men den har sine begrensninger. Kanskje derfor han har en tendens til å “snakkesynge”. Det rare er at det høres bedre ut når han “synger”, slik som på de mer melodiske og rolige låtene.
Vokalanmerkninger til tross. Dette er et trivelig album med mange gode låter. I tillegg har det variasjon og gjester som krydrer der det trengs. Mick Kolassa synes bare å bli bedre og bedre med årene. Keep on rollin’, old man.