Steve Howell har runda de 70, men ser ikke ut til å ta det roligere av den grunn. Siden han platedebuterte i 2006 har han gitt ut en jevn strøm med album, enten alene eller med venner. I ­senere år har den Texas­baserte artisten gjort meste sammen med bandet sitt, The Mighty Men, men her er han igjen alene med gitar. Han er en dyktig gitarist i fingerpicking-stil, og synger med en jordnær og traust stemme. 
De elleve låtene han har valgt å dele med oss er alle coverlåter, tre fra Rev. Gary Davis og to fra repertoaret til Blind Lemon Jefferson. “Twelve Gates To The City” og “Sally, Where’d You Get Your Liquor From?” vil være kjent for de som har et visst forhold til Davis, og “Easy Rider Blues” er en av Jeffersons mest populære låter. Blind Willie McTells “Statesboro Blues” vil likevel være den flest nikker gjenkjennende til, siden mange har hørt Allman Brothers’ live-versjon fra Fillmore East. Mens de, med storebror Duane på heidundrende slidegitar, gjorde låta om til noe av det tøffeste som er gjort innen bluesrock, har Howell gått andre veien. Tatt bort råheten som fantes i originalutgaven, både gitar- og vokalmessig. Dette er symptomatisk for hele albumet. Som sagt er Howell en dyktig gitarist, men det han gjør blir for pent og snilt og mangler overraskelsesmomenter. Når Howell dertil mangler noe på intensitet og innlevelse i ­stemmen, blir det hele litt for mye “koseblues”.
Albumet oppleves som helhetlig. Den ene låten følger den andre i samme laidback lydbilde. Men jeg savner noen låter som vekker meg litt. Pirrer min nysgjerrighet. Kanskje hadde tilførsel av andre instrumenter hjulpet her? 
Likevel ser jeg ikke bort fra at denne “ensformigheten” og at albumet mangler skarpe kanter, vil være manna for noen: At “Gallery of Echoes” er akkurat det en kan trenge etter en stressa dag. En stund med lukkede øyne dypt i go’stolen og førti minutter sammen med mannen med 70 års livserfaring.
Blues kan brukes til så mangt.