Bluesnews

Jo Harman spilte på Blues In Hell for noen år siden. Nå var hun tilbake og gjorde sin første konsert på lang tid, knappe tre måneder etter å ha blitt mamma til to tvillinger. Hele familien var med, og pappa måtte passe de to småtassene mens mamma framførte sine låter som første artist på hovedscenen fredag. Hun har en praktfull stemme og vi fikk høre noen flotte låter. Likevel måtte hun slite litt for å få med seg et publikum som ikke alltid hadde fokus rettet mot scenen. Med et tight og flott band i ryggen serverte hun blant annet den uhyre vakre (This Is My) Amnesty fra albumet «Dirt On My Tongue» fra 2019. Hun beviste til fulle hvorfor stadig flere ute i den store verden har blitt kjent med navnet og musikken hennes. Og å stille på festival såpass raskt etter en tvillingfødsel står det stor respekt av.

Over: Jo Harman (Foto: Freddy Toresen). Under: The Jelly Roll Men (Foto: Per Ole Hagen).

Forventningene var store blant bluesfansen da The Jelly Roll Men entret Gjensidige Scenen, eller nummer to-scenen om man vil, fredag kveld. Røverbanden fra Toten hadde for anledningen forsterket seg med ingen ringere enn Knut Reiersrud, som etter noen åpningslåter fra bandet entret manesjen. For mange ble dette et av festivalens høydepunkter. Det er ikke så ofte man får høre den godeste Reiersrud boltre seg i mer tradisjonell bluessetting, men det fikk man til fulle denne kvelden. Som alltid når Reiersrud står på scenen, blir det leken musikk, og en låt kan ta vendinger man ikke forventer. Det var i et sånt tilfelle det kom ganske tørt fra en av landets aller mest rutinerte blues- og soulgitarister som sto blant publikum: - Reiersrud kommer fra en annen planet. Det er bare sånn det er!
En betraktning som var så treffende at vi stjal den på direkten, med den nevnte gitarist sin velsignelse, selvsagt.
Noen ville kanskje hørt mer av The Jelly Roll Men, men det var tydelig at Kent Erik Thorvaldsen og hans kumpaner storkoste seg på scena sammen med legenden Reiersrud. Publikum fikk seg en magisk konsertopplevelse som tok slutt litt for fort, men sånn er det på en festival med tettpakket program. 

Jan Tore Lauritsen og hans Buckshot Hunters begynner også å bli blant de aller fremste i landet innenfor sjangeren. Denne gangen var de forsterket med både en fet blåserekke, samt selveste Curtis Salgado på vokal. For mange ble nettopp deres konsert på hovedscenen trukket fram som et av festivalens høydepunkter. Jan Tore og gjengen ladet opp med et par låter fra sin egen skattkiste av låter, før Curtis entret scenen i praktslag. Sammen dundret de løs med elleville rockere og delikate soulperler. Salgado spilte munnspill, showet og viste en imponerende stemmeprakt. Det var ikke lett å rive seg løs, da man først var fanget inn i stemningen som ble skapt av denne gjengen. Curtis Salgado har en deilig karisma og selvsikkerhet på scenen, og utstråler pondus og energi så det holder. 
Man skal lete lenge etter kulere typer enn Salgado og Knut Reiersrud. Publikum på Hell fikk opplevde dem begge samme kveld.

For Johnny Hoy ble årets festival ved Værnes lufthavn ekstra spesiell. På åpningskvelden ble han tildelt Blues In Hell Award, til sin egen store overraskelse. Vi siterer en god kjenning som sa at «Johnny Hoy & The Bluefish burde vært påbudt på enhver bluesfestival».
Det var fjerde gang den populære gjengen ble hentet nordover for å stå på plakaten. I løpet av disse årene har bandet skaffet seg mange venner og fans her i landet. Sjåføren fra det første besøket, Jonny Sørmo fra Stjørdal, har blitt en spesielt god venn. Så god at bluesprisvinneren tok med seg hele bandet og spilte konsert lørdag formiddag hjemme i den fantastiske hagen til den godeste Sørmo i Prestmoveien 38.
- Det er en ære å komme hjem til deg å spille. Du har tatt fantastisk vare på oss hver gang vi har vært her. Du har vist oss huset ditt med alle de pussige detaljene dine. Det er en sann glede å være her sammen med dere, sa Johnny Hoy til de heldige som fikk med seg konserten i den lille oasen familien har skapt.

Prisvinner Johnny Hoy og tangentmann Jeremy Berlin briljerte sammen med ungdommene Delanie Pickering (gitar) og Kevin Medeiros (trommer) på hagekonserten hos familien Sørmo. (Foto: Freddy Toresen).

Blues In Hell er som tidligere nevnt ikke for pyser. Kjell Inge Brovoll og hans stab serverte en maratonrekke av konserter på Scandic Hell hotell både fredag og lørdag fra tidlig formiddag til de sene nattetimer. En musikalsk triathlon av dimensjoner, og publikum skal være utholdende for å henge med på alt. Eden Brent, Sari Schorr, Reidar Larsen, Eric Slim Zahl, Lluis Coloma, Dom Martin, Cili & David Marshall og Diz Watson gjorde alle sine konserter. Det samme gjorde Dr. Bekken og Arne, samt Muddy What og Lovesick Duo. De som sverget til den mer akustiske bluesen fikk i bøtter og spann i baren i andre etasje på hotellet. Der var det til tider så folksomt at det knapt var plass til å skifte mening. Man hadde egentlig ikke trengt å forlate åstedet i det hele tatt. Hadde man blitt værende der festivalen til ende, hadde man sikkert vært fornøyd med det alene.

Dom Martin. (Foto: Freddy Toresen).

Jostein Forsberg og hans rutinerte medmusikanter fra Spoonful Of Blues hadde også tatt turen nordover fra bluesmetropolen på Notodden. På Blues in Hell hadde de med seg flere smakebiter fra skive nummer seks, som er ventet på vinyl i løpet av november.
Som vanlig lokket de med seg publikum inn i sin musikalske sfære, og de heldige i salen fikk en musikalsk reise gjennom hele bandets karriere, fra debutskiva «Three Car Garage» og helt fram til i dag.

Cadillac Kings med evigunge Mike Thomas i spissen herjet fra scenen både fredag og lørdag:
- Vi ser på det som en hel konsert. Første konsert var fredag. Andre sett lørdag. Vi forsøkte å variere så godt som mulig, fortalte Thomas muntert til Bluesnews underveis i festivalen.

Høydepunktene var mange. For noen var det Curtis Salgado. For andre var det da samme Salgado dukket opp på slutten av konserten med BigBang på selveste kremlåten, «Girl In Oslo».
Et navn de aller fleste trykket til sitt bryst, og lot seg sjarmere i senk av, var unge Delanie Pickering fra Johnny Hoy & The Bluefish. Den unge gitaristen tok publikum på Blues In Hell med storm, og ble en absolutt snakkis der hun dukket opp i den ene konstellasjonen etter den andre. Hun nølte så visst ikke med å stille opp når hun ble spurt.
For ikke å glemme Big Daddy Wilson, som med sin stødige stemmeprakt serverte en liten musikalsk godtepose fra scenen med et strålende band i ryggen.

Over: BigBang. (Foto: Per Ole Hagen). Under: Big Daddy Wilson. (Foto: Freddy Toresen).

Sent, men forhåpentligvis godt, kommer denne lille oppsummeringen fra årets Blues In Hell. Vi kommer sterkere tilbake med mer stoff fra årets festival i neste utgave av Bluesnews.