Eliza Neals traff oss tungt med både den tøffeste stemmen fra en kvinnelig blues/rock-sangerinne vi hadde hørt på lenge, og en attityde helt på nivå med en Beth Hart for mer enn 10 år siden. Hun traff som en knyttneve, og det er relativt sjelden en kvinnelig sanger så til de grader er tøffere enn kanskje til og med Iggy Pop. Nå er oppfølgeren til hardtslående «Breaking And Entering» her, og Eliza Neals befester posisjonen som ei dame som har bluesen i sjelen og samtidig rocker hardt. Når hun senker guarden et øyeblikk og setter seg ned med Johnny Winters gitarist Paul Nelson på «Cold cold night», så blir det likevel ikke noen ballade ut av det. Elizas pianobaserte album (hun spiller piano, Hammond, ­Rhodes og tamburiner selv) har kanskje flere blå «nede»-låter enn forrige gang, men nerven rocker hele veien til «The crossroads», som hun synger om med legenden Billy Davis på albumets siste låt. Billy Davis var en nær venn av Jimi Hendrix, og Jimi skal ha vært en stor fan av de mange populære låtene han gjorde den gang med Hank Ballard & The Midnighters. Billy Davis er innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Detroit-legenden Howard Glazer er viktig for dette nye funnet av en bluesbasert rockedame, om vi får lov til å kalle en for oss ukjent gitarist fra den tidligere så livlige “motor city blues”-byen for det. Han har vært involvert med MC5-manageren John Sinclair, skandale-manageren som det Hvite Hus lagde en plan for å ta ut av det amerikanske samfunnet rundt 1968 av redsel for anarkistiske ideer man så på som en fare for samfunnet. Han har også spilt med «Honeyboy» Edwards, som jo kjente Robert Johnson mens han levde. Eliza har skrevet fire av sangene sammen med Glazer, og han spiller gitar på «Call me moonshine». Om du liker en fyrig og sterk kvinnelig blues/rock-stemme og klassisk rockete riff og dedikert bluessjel, så er du kommet til rett togstasjon med denne dama. Overraskelsesmomentet fra forrige album, «Breaking And Entering», er borte. Vi vet at hun er bra, og dette albumet bekrefter det. Og vi tror på henne. Hun skriver alle sangene sine selv, med unntak av Skip James «Hard killing floor». Enhver moderne blues/rock-artist som velger seg en Skip James-låt er allerede godkjent i min bok. Sjekk henne ut mens hun enda er «farlig bra» og ukjent! Det sistnevnte kan umulig vare lenge.