De fremste fanebærerne av sørstatsboogien er her igjen. Lillebrødrene til Lynyrd Skynyrd leverer en ny porsjon sørstatsrock av den tradisjonstro gamle skolen. Rifftungt, med dertil hørende denimjakker, jeans (med sleng) solbriller og boots. Og hadde de ikke skrevet så overdådige groovy riff og så avsindig stilige låter, så hadde dette kanskje endt parodisk i pappklisjeenes verden. Som det er så skal du være usedvanlig umusikalsk for ikke å la deg sjarmere. Og hva skjer, etter et par særs oppegående rockere, jo gutta skal vise oss at også de kan være av det følsomme slaget, og her kommer den første av flere ”myke” låter. Bandet har åpenbart gått ”hvordan bli spilt på radioen”-skolen. Og også her lander de på bena - for det får være grenser. Tro mot røttene, og det som har formet dem ligger den klassiske rockegrooven boblende like under vellyden - leverer de et resultat som bygger på og skylder klassiske sekstitallsband som Byrds og Doors det aller meste, med en rundelig porsjon psykedeliaimpulser iblandet. Dette er fremdeles og først og fremst et redskap for gitarist og vokalist Charlie Starr sine påfunn, han skriver låtene med et par unntak. Likevel ender dette med å lyde som et kollektiv, og et mer ambisiøst og variert kollektiv enn tidligere. Når de først skulle ha med en gjest, hvem andre kunne det bli enn Gregg Allman? Favorittene min er likevel de to første rockerne - ”Waiting For The Thunder” og ”Let It Burn”, der jeg brått husker hvorfor jeg aldri er blitt ferdig med denne musikken.