La oss ta det med en gang. Lil’ Jimmy Reed har ikke noe slektskapsforhold til bluesikonet Jimmy Reed. Han er døpt Leon Atkins, men i 1958, da han var 20 år gammel, ble han i hui og hast henta inn for å erstatte en, for kvelden, indisponibel Jimmy Reed. Bandet til Reed var så fornøyd med den unge erstatteren, at de ga ham navnet Lil’ Jimmy Reed, et navn han har gått under siden. Denne hendelsen og navnebyttet skulle prege livet til Louisianagutten, men det er først i godt voksen alder at Lil’ Jimmy har fått ordentlig svev på artistkarrieren sin. Seint på nittitallet ga han ut sitt første album, og utover på totusentallet har han gitt ut et studioalbum og tre liveskiver. Ingen av dem med særlig god distribusjon. Likevel har Lil’ Jimmy blitt en kjærkommen artist på festivaler over hele Europa. Og nå, i en alder av 85 år, har han endelig fått muligheten på det mer velrenommerte Nola Blue Records.  
På “Back To Baton Rouge” har Reed fått med seg den fremadstormende pianisten Ben Levin. Den Cincinatti baserte 23-åringen bidrar ikke bare med utsøkt piano, men gjør også sin debut som produsent. Hans far, Aron Levin, spiller kompgitar på albumet. Foruten sologitar, spiller Reed munnspillriff med et munnspill-rack rundt halsen, slik hans forbilde også gjorde.
Og la oss ta Jimmy Reed-biten med det samme. Foruten åpningslåta, “Down In Virginia”, finner vi på albumet to mindre kjente Reed originaler som Lil’ Jimmy tolker. Eller skal en si imiterer. Og ja, han klarer i stor grad å gjenskape den grooven og gyngen som var så karakteristisk for originalen, men den “halvberusa” og bakpå vokalen til selveste Jimmy Reed, mangler nok kopien litt på.
Halvparten av låtene har Lil’ Jimmy Reed skrevet selv eller i samarbeid med far og sønn Levin. Foruten Jimmy Reed er definitivt de såkalte svampbluesartistene i Louisiana musikalske inspirasjoner for vår mann. Dette er veldig tydelig på tittellåten, “Back To Baton Rouge”. Her han han rappa melodien og i stor grad arrangementet fra Slim Harpo’s “Raining In My Heart”. Tyveri eller ikke. I bluesen er det lov, og hyllesten til Baton Rouge, som Reed regner for sin hjemby, er et av albumets høydepunkter. Reed er nå bosatt i Alabama. 
Et annet høydepunkt er “Wish You Wouldn’t”, en låt der Ben Levin’s piano virkelig får drysse krydder over sørstatsretten. En låt på plussiden er og “They Call Me Lil’ Jimmy” der vår mann forteller sin livshistorie. Han legger til at alderen ikke plager ham: “If you’re looking for some good lovin’, I got everything a woman need”. Så det så.
Noen låter trekker ned, blant annet en unødvendig oppspida versjon av Chuck Berry’s “In The Wee Wee Hours”. 
Men alt i alt. En god del å glede seg over, hvis du er glad i Down Home Louisiana Blues. Men dessverre gis det ikke ­ekstra poeng for høy alder og at en nesten klarer å gjenskape en av chicagobluesens største.