“Det er godt å være norsk i Danmark”. heter det i reklamen. Jeg vil og si; “Det er godt å være bluesfan i Danmark.” For av de nordiske landene er det vel våre ­venner i sør som kommer med mest spennende blues for tiden. Også når det gjelder blues som lener seg mot det ­akustiske er det mye å velge i. H.P. Lange, Big Creek Slim, Peter Nande og Tim Lothar, for å nevne noen. Og nå, et for meg nytt tilskudd på stammen. Chris Andersen.
Andersen er bosatt i ­Skagen, og kanskje er det lyset der på nordspissen av Jylland som har inspirert ham. Det samme lyset som fikk skagenmaleren P.S. Krøyer til å lage sitt livsbejaende mesterstykke “Hip Hip Hurra”. For i motsetning til mange som driver med akustisk blues, er det hos Andersen lite sint delta-slide og “I woke up this morning, feeling bad”-lyrikk. 
Han har i større grad hentet inspirasjon fra sørstatene øst for Mississippi. Det er her i den mer melodiøse Piedmont-stilen, der slidegitaren ofte er bytta ut med fingerpicking gitar og hvor ragtime gjerne er et element, at Andersen har sin musikalske forankring. 
Det må nevnes at “Gone Fishing” er Andersens andre album på Peter Nandes selskap Straight Shooter. De 12 låtene er likelig fordelt på de han har skrevet selv og førkrigslåter med mer eller mindre kjent opphav. Heldigvis har vår danske venn unngått de mest ihjelkovra 
traverne, selv om enkelte bluesfans vil nikke gjenkjennende til “Keep Your Hands Off Her” (kreditert Lead Belly), Sleepy John Estes’ “Drop Down Mama” og særlig trad låta “Stagolee”.
Andersen har fått med seg musikalske venner på enkelte låter. Her er Johannes Aaen på piano, Jens Varmløses på mandolin, Olav Paulsen på gitar, amerikanske Jenee Fleenors på fele og Sarah da Silva, som bidrar vokalt på avslutningssporet. Dette er med på å sette ekstra farge og stemning på låtene, men går aldri ut over Chris Ander­sens stemme og fingerpicking gitar som et bærende element på albumet. 
Som sagt er Andersen forankret i den såkalte Piedmont-stilen, noe han formidler med jordnær ekthet og varme, og hans egne sanger står på ingen måte tilbake for de han har lånt. Noen vil kanskje innvende at Andersen på noen av de hjemmesnekrede låten beveger seg lovlig langt bort fra bluesen. For meg er Andersen her i en tradisjon som eksisterte parallelt med bluesen i området. Særlig i Appalachene, fjellkjeden i øst, ble det som vi idag kaller “Old Time Music” eller “Folk ballads” utviklet blant fattige hvite nybyggere. Ttittelsporet “I’m Going Fishing”, og ikke minst “Someday” og avslutningssporet “Back Home Again in Indiana” er eksempler på dette.
På den andre siden av ­skalaen finner vi låter som “Don’t Sell Me A Dog” og “Drop Down Mama”. Her har han, ved hjelp av Paulsens slidegitar, nærmet seg litt grensa til Mississippi og delta­bluesen.
Synes du dette virker sprikende? Langt ifra. “Gone Fishing” er akkurat passe ­variert til at det blir en spennende og variert reise. Samme tog hele veien. Fra ­Alabama og Georgia og oppover i Carolina og Virginia. Togfører Chris Andersen er lommekjent og vet hvor vi skal stoppe for å se og smake på musikk.