Slidin’ Slim, barnefødt som Anders Landelius og Eric Hansson har hver for seg lang fartstid i det svenske bluesmiljøet. Travle på hver sin kant har det tatt tid før de kunne realisere en felles plate. Den foreliggende ble sluppet i oktober 2016. Ti originaler, åtte skrevet av Slim, de to siste av Hansson - der de selv trekker linjene til John Hiatt, Ry Cooder og Bob Dylan, og en miks av Slims fortid i deltabluesen og Hanssons arbeid med elektrisk blues fra Chicago. Nå vel, referansene er greie nok - om enn namedroppingen nok kan oppfattes som å strekke strikken en tanke. Og hva skal vi si? Du får ti kompetent skrevne og solid fremførte låter der Hansson og Landelius har med seg et erfarent lag med sessionfolk. Jeg sliter like vel litt med å mønstre den store entusiasmen for dette stoffet, og årsakene til det er flere, der det primære er den matleie selvtilfredsheten som henger over alt du hører. Formaliaene er i sin skjønneste orden, men når engasjementet mangler detter jeg litt av. Flinkiser er like enerverende uansett genre, dessverre. Deltablues? I think not.