Dette er en uvanlig plate­utgivelse. Modig, uredd, flashy, nesten Zappa-arrogant, filmatisk og ikke minst eksperimenterende musikk som går fra blues til funk til spaghetti-western. En plate som aldri slutter å overraske, vil jeg si. Ikke alt er like forførende, men slik må det nesten bli når man utfordrer også seg selv. For her har duoen Odin og Bjørn Berge fisket med mer snøre ute enn det de hadde på snella!
Låter som «Drink up honey I’ve got the money» er som en liten film med effekter både vokalt og gjennom dunkelt rytme­arrangement og gitareffekter. Andre låter som «Bullet dance» er Prince-sexy og duvende funk. Jeg blir imponert av den minimalistiske produksjonsformen som er benyttet. «The activist bar» nesten gotisk blues fra under hellene, som ­norskamerikaneren Ledfoot.
Og på «Get up» er du over i r&b og hiphop/rap-­verdenen som ruller nesten med Chics perfeksjoner i rytmene, mens «Lovesick» er en psykedelisk blues om sex-verdenens utfordrende stemninger. Hadde du satt Prince og Junior Kimbrough på samme scene kunne du fått noe slikt ut av en jam session.
Spennet er stort, dette er musikk som er en reise, og du skal være åpen for nye ideer og filmatiske musikk­sekvenser, slik Ry Cooder hadde «Paris, Texas» i hodet i 1985, om du skal løse ­billett. Bare at dette albumet er mye mer «all over the place» enn det Ry Cooder var i sin mer rendyrkede stillfarenhet.
Det skulle egentlig bli et Bjørn Berge-album med Odin Staveland som produsent, men har endt opp som et lekeplasstreff mellom de to der de leker med gitarriff, synther, rytmekombinasjoner og stemninger som er som filmsekvenser og magien som kan finnes i et enkelt ord. I farten er det bare Bendik Hofseth jeg kan huske å ha vist lignende mot og eksperimentering fra en noenlunde lik musikalsk bakgrunn i Norge. 
De gjør det meste selv, Odin og Bjørn Berge, men Amund Maarud legger på noen blueslicks det er en fryd å høre på åpningslåten «Cockfight: The beginning». Både introen og outroen med «You’re a sight fer sore eyes» har mesterlige stemninger, og det er er store øyeblikk i låter som «Lovesick» og «Bullet dance», samt nydelige ­følelser og linjer i låter som «Hey byooty!! I’m so mizzerbul without ye», som drar deg inn i den mørke scenen på «The acticist bar». 
Dette er ikke en plate­utgivelse som vil få spilletid på hitlister av noe slag. Dette er heller ikke, tror jeg, en plateutgivelse som vil havne på favorittlister når 2023 skal oppsummeres. Hadde også Bjørn Berge farget håret som Odin Staveland rosa så hadde de kjørt linen som «off-everything»-duoen for dette året helt ut. Men jeg er fascinert av albumet som helhet og at det tar deg steder som overrasker i mange vendinger. Derfor har jeg bestilt meg albumet også på farget vinyl. Ja, for den finnes i flere formater. Dette er blues og filmmusikk fra en speilsal der du ser og hører mange ting fra mange forskjellige vinkler. Slike plateinnspillinger finnes, men de er sjeldne.